ERIK THOMLE

Gush Katif

Rami nekter blankt å kjøre inn på Gaza-stripen. Det er altfor farlig. For det bor arabere helt bort til gjerdet på begge sider av veien inn til de israelske bosettingene, sier han mens vi er på vei ut fra Tel Aviv.

Men han vil gjerne vente ved den militære kontrollposten ved innkjørselen til Gush Katif med 21 små israelske enklaver inne i den ellers palestinskkontrollerte Gaza-stripen.

Vi finner en annen taxi i Jerusalem. Zadi er ikke redd, men kjører raskt frem mot hovedbyen Neve Dekalim. Det er tross alt vanskeligere for snikskyttere eller bombekastere å ramme en kjapp Mercedes enn en bil som overholder fartsgrensen på 45 kilometer i timen.

Oransje kamp

Palestinerne forsetter sine nålestikkangrep mot nybyggerne, selv om den israelske regjeringen står fast på at Israel vil rømme den siste fjerdedelen av Gaza senest om 57 dager.

Diskret på en grusvei ved kontrollposten står en israelsk stridsvogn, og flere andre er parkert langs veien frem mot Neve Dekalim.

I kulepennholderen i bilen har taxisjåføren et oransje bånd hvis det skulle bli nødvendig å vise solidaritet med nybyggerne midt inne i Gaza. Men å kjøre rundt med båndet på antennen inne i Jerusalem, gjør han ikke.

Det gjør et stadig større antall biler. For nybyggerne nede i Gush Katif er i ferd med å mobilisere den israelske befolkningen i kampen mot regjeringens løfte til araberne. De har kopiert det ukrainske opprørets symboler og håper å forvandle Israel til én stor, oransje protestbølge innen midten av august.

På et kart over Midtøsten fyller Gush Katifs 100 kvadratkilometer neppe mer enn en knivspiss. Men det er på denne knivspissen fredsprosessen i Midtøsten balanserer for øyeblikket. Statsminister Ariel Sharon har lovet at tilbaketrekkingen fra de 21 bosettingene med i alt vel 8.000 innbyggere ikke blir utsatt enda en gang.

Området skal gi plass til noen av de 1,3 millioner araberne som bor sammenstuet på de siste tre fjerdedelene av Gaza-stripen.

Nekter å flytte

Miriam Ben-Hamo ryster på hodet, så den svarte hestehalen flagrer fra side til side ved bemerkningen om at det skulle gi fred å rømme Gush Katif.

— Fred? Aldri! nesten snerrer hun bak disken i café Vanilla Sky på torget i Neve Dekalim.

— Detter er vår jord, og vi blir her alltid. Også selv om Sharon sier vi skal flytte.

Hun begynner å fortelle om sin far og mor, som kom til Israel fra Spania og Marokko for 26 år siden. For 20 år siden flyttet familien til Gush Katif.

— Den gangen var det ikke annet en sand her. Nå har vi et samfunn vi kan leve i.

Om hun har fått tilbudt penger av regjeringen for å flytte frivillig?

— Jeg har ikke engang overveid å spørre, freser hun.

En yngre mann med den jødiske strikkekalotten på hodet kommer inn på kafeen for å få en slags pizza med grønnsaker og ost. Han presenterer seg som Dvor Vanunu. Han leder Gush Katifs hjelpefond som samler inn penger fra det meste av verden, Mellom pizzabitene forteller han om mobiliseringen mot tilbaketrekkingen. Dvor Vanunu er selv imponert over hvor mange som bærer det oransje båndet inne i Jerusalem. Alle vil vise sympati med nybyggerne lenger sør.

- Folket har snudd

Ved nabobordene sitter unge israelske soldater og spiser med M16-geværene i fanget eller over skulderen. Bortsett fra spisepausen patruljerer de rundt i Gush Katif.

Nybyggerne både frykter og setter sin lit til soldatene. De frykter at soldatenes lojalitet til regjeringen er sterk hvis hæren blir satt inn for å rydde Gush Katif. Håpet er at soldatene vil nekte å delta.

Dvor Vanunu har en meget lang mobilsamtale. Går urolig frem og tilbake inne i kafeen.

— Det går fremover, nesten jubler han langt om lenge.

— Det var en general som støtter oss.

Han forteller at en av hærens fire brigader - Golan-brigaden - åpent erklærer at soldatene ikke vil være med på å tvinge dem ut. Det er også uro i de andre brigadene.

— Vi vil gjøre alt for å overbevise soldatene om at de ikke skal akseptere å delta i tilbaketrekkingen. At de ikke deltar i denne forbrytelse mot menneskeheten.

Han kan i det uendelige ramse opp positive nyheter om stigende tilslutning til nybyggerne og fallende tilslutning til regjeringen.

— For et halvt år siden var de fleste imot oss. Nå er det kun 48 prosent tilslutning til regjeringens politikk, sier han og viser til den siste meningsmålingen.

— De 48 prosentene omfatter også den arabiske befolkningen i Israel. Blant jøder er tilslutningen langt mindre.

Fra ørken til landbruk

Regjeringens påstand om at tilbaketrekningen kan fremme freden, vil han overhodet ikke drøfte seriøst.

— I det øyeblikk vi flykter fra palestinernes terror, har vi gitt alt, og vi får ikke noe igjen. Kun hat. Det vil være et signal til araberne om at de kan vinne det de vil med sin kamp, ikke med forhandlinger. Det er som å holde en finger i et hull i en demning. Trekker du den ut, fosser vannet igjennom og ødelegger alt. Vi vil bli oversvømmet av terror hvis vi trekker oss. Jeg har akkurat hørt i nyhetene at to Kassam-raketter for tre timer siden slo ned i Sederot. Den byen ligger utenfor Gaza-stripen. Men de angriper likevel.

Dvor Vanunu viser til at nybyggerne kom her og forvandlet en sandørken til verdens beste og høyest utviklete landbruk.

— Vi eksporterer grønnsaker for 100 millioner dollar i året. Vi har idrettsplasser og kulturelle arrangementer. Dra en kilometer mot vest og se den arabiske delen. De har fått millioner og atter millioner i tilskudd fra hele verden. Men det er ikke et gresstrå, ikke et kulturhus, ikke noe. Kun hat, hat, hat.

Bomber - igjen

De israelske bosettingene med under 9.000 innbyggere dekker vel en fjerdedel av Gaza-stripens 360 kvadratkilometer. På de siste tre fjerdedelene bor offisielt 1.3 millioner palestinere.

Det tallet tror Dvor Vanunu ikke et sekund på.

— Når noen dør blir ikke det registrert, sier han. - Når bestefar dør, blir det holdt hemmelig, for da kan familien fortsette å ta ut støtte til ham hos FN.

Neve Dekalim er den nest eldste bosettingen på Gaza-stripen. Den ble grunnlagt i 1977, og samlingsmerket er religionen. Offisielt har den 2.500 innbyggere.

Umiddelbart virker Neve Dekalim harmonisk og trygg. Barna leker på torget og på lekeplassene. De voksne handler, drikker kaffe og spiser pizza i rekken av småbutikker og kafeer på torget.

Det religiøse fundamentet slår synlig igjennom hos mennene med de ortodokses svarte, bredbremmete hattene, svarte jakker og bukser og hvite skjorter. Skjegget er langt, og håret krøller ned langs ørene.

Men imellom de svarte mennene sitter sikkerhetsvakter og private med automatgeværer i fanget eller pistolen strittende opp fra beltet.

Så lyder en skrikende høyttalerstemme.

Alle lytter. Militæret har funnet en bombe ved veien, og den vil bli sprengt om kort tid.

Bare så beboerne vet det. Der er ingen grunn til panikk over en eksplosjon.

To minutter senere smeller det.

En halv time senere er høyttaleren der igjen. Nå er det en granat. Den har landet uten å eksplodere. Også den blir sprengt, forteller høyttaleren.

Det smeller igjen.

— Velkommen til fredens plett i Midtøsten, bemerker en forbipasserende.