Göran Rosenberg

Jeg flyr fra Jackson, Mississippi, i dypet av de amerikanske sørstatene, til Baltimore, Maryland, førtifem teoretiske bilminutter fra Washington DC (i praksis det dobbelte), og blir umiddelbart minnet om Mississippi igjen. På et gigantisk nattopplyst skilt ved siden av den tregtflytende åttefils motorveien mellom Washington og Baltimore leser jeg: «Charles Town, Racing & Slots, 3500 enarmede banditter, bare 48 miles unna, i West Virginia.»

Minst så mange enarmede banditter, ja sikkert flere, jeg kom aldri på at jeg skulle telle dem, hadde jeg akkurat sett i Mississippi. Ja, hele Mississippielvens høyt oppdemmede østre bredd var i virkeligheten kantet av dem, fra Tunica i nord til Natchez i sør, og derfra videre ut langs den halvtropiske golfkysten, tett oppstilt på tre eller fire dekk i til sammen tretti flytende casinoer som aldri stengte og som aldri løsnet fortøyningene og som når jeg steg om bord, selv mitt på lyse søndagen, var stappfulle av mennesker som til en uavbrutt piping og rasling omsatte for omtrent tohundreogfemti millioner dollar, eller nesten to milliarder kroner i måneden (!), hvorav en tiendel gikk rett i delstatens kasse. Enarmede banditter hadde i løpet av ti år etablert seg som en av delstaten Mississippis viktigste industrier og fremste inntektskilder.

Legalisering av spill og gambling har de siste årene blitt en økende fristelse for de stadig flere amerikanske delstatene som strever mer og mer med å få inntektene til å dekke utgiftene. Det er lenge siden man måtte dra til Las Vegas eller Reno for å spille høyt. Det kan man nå gjøre hvor som helst, også i sørstatene hvor enarmede banditter inntil nylig var djevelens soldater.

Snart også i delstaten Maryland, hvor reklameskiltene ved veien ut av Baltimore er et forvarsel. Kampen for å få bruke enarmede banditter til å få utgifter og inntekter til å gå opp i en av USAs rikeste delstater målt i inntekt per capita, sier noe om hvordan vilkårene for konkurranse og framgang er endret og påvirket i USA de siste ti årene.

En samfunnsbærende forestilling i USA har hittil vært at livet ikke er noe lotteri. Att individet holder sitt vinnerlodd i egne hender. Att det i det amerikanske samfunnets uavbrutte framgang blir tilbudt stadig nye muligheter, opportunities, til individuell lykke og framgang. En ulykkelig eller mislykket amerikaner er en amerikaner som har gått glipp av sin opportunity eller som ennå ikke har grepet den. Den amerikanske drømmen er drømmen om individuell fremgang og sosialt avansement gjennom hardt arbeid. Ingen snarveier, ingen gullskjeer, ingen enarmede banditter.

I hjertet av denne samfunnsbærende forestillingen bor den amerikanske middelklassen, som er den eneste klassen som USA erkjenner og hyller, og som alle amerikanere derfor strever for å bli en del av og stadig ofter sier de er en del av, uten å være det. Noen av de som sier det, tilhører en stadig rikere økonomisk overklasse og langt flere en stadig fattigere økonomisk underklasse. En prosent av befolkningen eier nesten 40 prosent av landets verdier, mens 40 prosent eier en prosent. Mellom dem er middelklassen, som må løpe stadig raskere for å beholde posisjonen.

Det, i mine øyne helt avgjørende spørsmål, som formuleres i USA for tiden, er ikke hvordan hjemlandet skal trygges, men hvordan den amerikanske drømmen skal holdes i live. Det er et spørsmål som ikke oppsto med terrorangrepene den 11. september 2001, men ble belyst på ny av dem, fordi de med uovertruffen pedagogisk tydelighet illustrerte den nye kommunikasjonstekniske og økonomiskfinansielle grenseløshetens ugjenkallelige betingelser. Det er en grenseløshet som ikke bare har gjort USA mer fysisk sårbart enn tidligere, men også økonomisk mer avhengig. Veien til den amerikanske drømmen, med de håpefulle ved starten, de håpskapende i mitten og de myteskapende suksessene på toppen, begynner ikke lenger i USA, og slutter heller ikke der. De håpefulle trykker i dag på fra Mexico, Kina eller India, de håpskapende har nok med å holde liv i sitt eget håp, og de myteskapende har latt myten i stikken eller forvandlet den til en dokusåpe.

En amerikansk fremgangsmyte som bokstavelig talt har gjort det siste, er Donald Trump, den amerikanske eiendomsmilliardæren og casinoentreprenøren (!) som snart debuterer som vert i «The Apprentice», en dokusåpe der seksten deltakere skal virkeliggjøre den amerikanske drømmen gjennom å starte pølsebuer og tobakksbutikker og kvitte seg med konkurrentene. Vinneren får, i tillegg til et par millioner i premie, arbeide et år som direktør eller visedirektør i en avdeling innenfor The Trump Organization.

Gjør den amerikanske drømmen seg best som dokusåpe?

Matthew Warshaw er personlig assistent til rektor ved Goucher College i Baltimore. Han er i trettifemårsalderen og bor med sin kone Cynthia og deres fire år gamle datter Sydney i Arlington, Virginia, utenfor Washington DC. Både Matt og Cynthia er høyt utdannet, språkmektige og tjener til sammen 130.000 dollar i året. De betrakter seg definitivt som middelklasse og likevel nevner Matt i våre samtaler ofte ting de ikke har råd til eller ikke våger å satse på.

Jeg merker meg at Matt kjører rundt i en ikke helt ny, ja faktisk ganske sliten Toyota Camry, at arbeidsdagen hans begynner sju om morgenen og slutter ni om kvelden, og at han bruker mitt nærvær som en unnskyldning for å bytte den hastige skrivebordslunsjen med et noe roligere måltid i Gouchers utmerkete studentkantine med egen grilldisk og pizzadisk, pastadisk og smørbrøddisk.

— Altså, hvordan kan 130.000 dollar i årsinntekt, nærmere en million kroner, som dere bare betaler tretti prosent i skatt av, ikke strekke til? spør jeg mens vi baner oss vei mot et ledig bord.

— Fordi alt koster så mye og fordi vi må legge til side så mye, svarer Matt.

Så regner han opp utgiftene til Sydneys barnehage (13.000 dollar i året) og huset og sykeforsikringen og livsforsikringen og bilforsikringene og bilreparasjonene og avsetningene til pensjoner og Sydneys studier og alt annet som en amerikansk middelklassefamilie bør ha råd til.

— Vi trenger et større hus, sier Matt, men utgiftene til et større hus i det området vi bor ville redusert marginene vår og øket den sosiale utryggheten.

Økt sosial usikkerhet ser ut til å være den prisen som stadig flere middelklasseamerikanere må betale i takt med at stadig flere og stadig høyere sosiale utgifter veltes over på den enkelte, uten at evnen til å møte disse utgiftene øker i samme grad. Bushadministrasjonen har langsiktige planer om å privatisere også det kollektive sikkerhetsnettet som USA har bygget opp gjennom etterkrigstiden, samtidig som et stadig mer kortsiktig og «illojalt» arbeidsmarked blir stadig mindre i stand til å opprettholde dyre sosiale forsikringer og ordninger.

— Utgiftene våre har steget uten at sikkerheten har økt, sier Matt.

Ettersom dagens amerikaner dessuten lever med en kollektiv gjeld til kommende generasjoner på ufattelige 44.000 milliarder dollar (fire ganger USAs nåværende brutto nasjonalprodukt), er det høyst sannsynlig at de sosiale utgiftene til Matt og Cynthia Warshaws amerikanske middelklassegenerasjon kommer til å øke - sammen med den sosiale utryggheten.

Jeg følger Matt tilbaker over Gouchers campusområde med dets spaserstier flankert av høsttrær, vidstrakte grøntområder og arkitekttegnede auditorier og hybelavdelinger og innser hvor privilegerte de er, de amerikanske ungdommene som får studere her - men det de får her er likevel bare den etter hvert obligatoriske inngangsbilletten til den amerikanske fremgangskonkurransen.

En stadig dyrere inngangsbillett, viser det seg, og med en stadig mer usikker verdi, ettersom collegeutdanning i stadig mindre grad er en garanti for noe som helst. Den stadig økende etterspørselen etter collegeutdanning som likevel garanterer noe har derfor skjerpet konkurransen og drevet opp kostnadene og skapt en spesiell blanding av kommersiell luksus og pedagogisk fattigdom i den amerikanske collegeverdenen.

Matt spør om jeg vil bli med til delstatshovedstaden i Maryland, Annapolis, der han skal fornye lisensen sin som lobbyist for Goucher College og treffe direktøren for delstatens universitets- og collegeforbund.

— Lobbyist? roper jeg.

— Ja, svarer han med et muntert smil, det er en del av jobben min.

Jeg forstår raskt hvor viktig denne delen er, ettersom delstaten Maryland har gitt beskjed om at den planlegger å fjerne tilskuddene til ikke-statlige universitet og college. Dette kommer i tillegg til at studieavgiftene ved de delstatlige universitetene og collegene er økt med tretti prosent i løpet av to år.

I delstaten Maryland ligger noen av USAs rikeste kommuner med noen av USAs rikeste mennesker, men selv små skatteøkninger er nå et sterkere politisk tabu enn økte utdanningsavgifter - og enarmende banditter.

Mot de siste kjemper min lokalavis Baltimore Sun energisk, men formodentlig forgjeves. «La oss ikke lure oss selv», skriver avisen på lederplass. «Dette er et kappløp mot bunnen, a race to the bottom.»

I dag enarmede banditter, i morgen nattåpne casinoer, i overmorgen...

A race to the bottom var ikke den slags konkurranse som den amerikanske drømmen en gang innbød til. Ikke konkurranse med dårligere betingelser, men konkurranse med bedre betingelser.

Nå er det stadig mer de dårlige betingelsenes konkurranse.

Så vel for enkeltpersoner som for delstater.

Wal-Mart er USAs største private arbeidsgiver med 1,4 millioner ansatte og en årsomsetning på 245 milliarder dollar og tre tusen lavprisbutikker over hele USA. Walmartiseringen av Amerika er blitt et begrep og betyr konkurranse gjennom lavere kostnader, lavere lønninger og dårligere ansettelsesbetingelser. Wal-Mart består av gigantiske varehus som selger alt fra bildekk og briller til undertøy og kylling, vanligvis til betydelig lavere priser enn andre dagligvarekjeder.

I en avisreportasje fra en streik ved noen av de matvarekjedene som, under henvisning til konkurransen fra Wal-Mart, hadde senket lønningene med tretti prosent og svekket sykeforsikringene til de ansatte, leste jeg at selv de streikende handlet på Wal-Mart.

I likhet med alle de andre som ikke har råd til å handle noe annet sted.

I likhet med alle de som ikke lenger kan få jobb i noen annen type bedrift.

Noen sier at dette bare er slik som det skal være i Amerika. Att Wal-Mart bare er en ny tids begynnelse på den amerikanske drømmen for mennesker som må begynne fra begynnelsen.

Andre sier at Wal-Mart er slutten på den amerikanske drømmen ettersom Wal-Mart ikke tilbyr noen fortsettelse. Att Wal-Mart er blitt symbolet for et Amerika der det ikke lenger er mulig som lønnsarbeider å jobbe seg fra bunnen og til suksess - ikke engang til en grunnleggende sosial og økonomisk trygghet.

Ingen andre steder har jeg sett den amerikanske drømmens etterlatenskaper av suksess og ødeleggelse så tydelig som i det sentrale Baltimore der suksessens kvartaler bokstavelig talt ligger vegg i vegg med ødeleggelesens. Ofte er det bare en eneste gate, den er lett å gå uforvarende forbi, som skiller kvartaler hvor dørene og vinduene er murt igjen og fortauene fylt av søppel og håpløshet, og kvartaler som nyrenoverte og rengjorte og befolket av unge håpefulle på vei oppover.

— På den ene siden av Eutaw Street ligger paradiser, på den andre ligger helvete, sier Seble Dawit, som bor på den rette siden, i Bolton Hill, som er en av Baltimores nye framgangsenklaver og som håper å forbli det, ettersom den har sin egen private vaktstyrke som supplerer og forsterker de politibilene som hele tiden patruljerer i håpløshetens kvartal like rundt hjørnet.

Baltimore er en gammel innvandrer- og industriby som har ekspandert bydel for bydel, og som er blitt befolket av folkegruppe etter folkegruppe, afro-amerikanere, irer, polakker, italienere, jøder, i takt med at nye veier til suksess ble skapt av Balitmores strategiske rolle som storhavn og knutepunkt for jernbanen, noe som i sin tur skapte grunnlag for en omfattende industriutbygging og en voksende industriarbeiderklasse.

I dag ligger store deler av Baltimores stålindustri og bilindustri og verftsindustri og havneindustri som rustne fortidsminnesmerker omkring de engang så velstående arbeiderbydelene Dundalk og Sparrows Park ved bredden av Chesapeake Bay og sjøveien til verden. For noen år siden gikk stålkjempen Betlehem Steel Corp. over ende. Firmaet som overtok konkursboet, International Steel Group, ISG, har ikke uventet tilbudt færre jobber til lavere lønninger og dårligere betingelser. Akkurat som de fleste av de nye selskapene som etablererer seg på ruinene av de gamle.

I et nedslitt kjøpesenter langs Dundalk Avenue er det bare en lavprisbutikk; Box'n Save og en pantelåner, «Fast Cash Pawn. Most anything of value. Open 7 days a week». Noen kilometre unna, langs den samme, engang flotte avenyen, står en stor bygning med et svært amerikansk flagg og teksten United Steel Workers of America. På den store parkeringsplassen utenfor er det nesten tomt.

Er det bare den kreative ødeleggelsen som nok engang har slått til? Er samfunn som Dundalk og Sparrows Point uunngåelige og i bunn og grunn nødvendige etterlatenskaper i den amerikanske økonomiens rastløse produksjon av nye muligheter, opportunities, for stadig nye mennesker med to tomme hender?

I så fall må spørsmålet stilles om hva det betyr at de nye mulighetene som i dag byr seg gjennomgående ser ut til å bli dårligere og mer usikre, og porten til middelklassen derfor smalere.

Seble Dawit, som bor på rette siden av Eutaw Street i Baltimore er assisterende professor i fredsstudier ved Goucher College og et levende eksempel på det amerikanske samfunnets evne til å skape suksess for en svart kvinne, født i Etiopia av etiopiske foreldre. Seble Dawit er naturligvis eksepsjonelt begavet og utdannet både i USA og England og har følgelig sett en del i sitt unge liv. Men når Volvoen hennes krysser ennå en knivskarp grense mellom to verdener midt i sentrum av Baltimore sier hun at hun ikke har sett en så hjerteskjærende kontrast mellom fattigdom og overflod i noe annet land.

— Det vi holder på å skape midt i blant oss, er en underklasse som ikke lenger er en del av samfunnet.

I Baltimore ligger den tredje verden for tiden like rundt hjørnet.

Gjorde den det før?

Jeg har alltid forbundet amerikanerne med håp og energi. Også når det ser ut til å gå til helvete for dem personlig er amerikanerne som regel fulle av håp, eller i det minste ikke oppgitt. Jeg har likevel begynt å spørre meg selv om det ikke er i ferd med å oppstå en situasjon hvor håp og erfaring glir så mye over i hverandre for tilstrekkelig mange amerikanere til at det individuelle håpet blir forvandlet til individuell oppgitthet - eller sosialt sinne.

— Nei, det kommer ikke til å skje, sier strategieksperten og samfunnsdebattanten Edward Luttwak, som for noen år siden skrev en provoserende bok om den globale turbokapitalismen og dens sosiale konsekvenser. Over en sen kveldssushi i Washington DC diskuterte jeg med ham de pågående streikene mot walmartiseringen av dagligvarehandelen.

— De streikende kommer å gå hjem, hver til sitt, og absorbere trøkken. De kommer til å klare seg med mindre penger og uten sykeforsikring og uten barneomsorg og håpe på at et bedre opportunity vil åpenbare seg for dem eller barna deres.

— Dette samfunnet er ikke skapt for å mislykkes.

Jeg tar en bit til av den utsøkte sushien på den eksklusive restauranten ved Wisconsin Avenue, omgitt av suksessrike kjøpesterke menn og kvinner, og forsøker å fundere over konsekvensene av en slik påstand.

— Egentlig burde vi deportere dem som ikke lykkes i løpet av tre generasjoner, legger Luttwak sarkastisk til.

Nei, Amerika er ikke skapt for å mislykkes. Amerika er skapt for suksess.

Det er derfor spørsmålet om den amerikanske drømmens tilstand er så viktig.

OVERSATT AV SVEN EGIL OMDAL, Stavanger Aftenblad

<b>DRØMMEN OM DRØMMEN:</b> Den amerikanske drømmen er drømmen om fremgang gjennom hardt arbeid. Likevel har spilleautomater og casinoer i løpet av ti år etablert seg som en av delstaten Mississippis viktigste industrier.
FRODE PEDERSEN, AFTENPOSTEN