Han er 34 år nå, og nygift. I mai blir han far for første gang. Når Rwanda mandag starter den ukelange 20-årsmarkeringen for et av historiens verste folkemord, kan den velkledde økonomen Claude Rutayisiri ses som et symbol på en vellykket gjenoppbygging av landet.

Men det har ikke vært lett.

— Det er ikke før nå, når jeg har fått min egen familie, at sinnet og hevntankene er blitt borte. Først nå orker jeg å fortelle, sier han.

Afrikas «verdenskrig»

Natt til 7. april 1994 startet den ytterst velregisserte masseutryddelsen av tutsi-minoriteten i Rwanda, orkestrert av en gruppe ekstremister fra landets hutu-majoritet. Mellom 800.000 og én million mennesker ble brutalt ble slaktet ned innen en geriljahær fra Uganda lyktes med å drive ut hutumilitsen Interahamwe til nabolandet Zaïre, nåværende Kongo.

I kjølvannet av tragedien lå et sønderrevet og traumatisert Rwanda. FN fikk massiv kritikk for ikke å ha greid å stanse den 100 dager lange massakren, og med flyktningstrømmen spredte konflikten seg til Kongo, der den ble kjent som Afrikas «verdenskrig».

Leter på Facebook

Claude Rutayisiri, som vokste opp i en liten landsby øst i Rwanda med mor, mormor og to søstre, husker hvordan mormoren gikk ut på landeveien for å se hva som foregikk.

— Da vi fikk høre at hun var drept, sa mamma at vi måtte flykte, forteller han.

— Mamma sendte oss i ulike retninger. Hun sa, «min sønn, kanskje du kan overleve uten meg».

14-åringen kom seg til Tanzania, der han satt i en flyktningleir i to måneder. Senere fikk han høre at moren var blitt drept. Søstrenes skjebne er ukjent.

— Jeg kan ikke slippe tanken på at de kanskje er i live. Så av og til går jeg på Facebook og leter etter dem, sier Claude.

«Aldri mer»

I Rwanda tok lederen for tutsigeriljaen RPF, Paul Kagame, etter hvert makten. Etter snart to tiår ved roret har han greid å få befolkningen til å samles rundt mantraet «aldri mer».

Under Kagame har Rwanda hatt økonomisk framgang med en vekst på 6 til 8 prosent i året, barnedødeligheten er raskt synkende, fattigdommen minsker og det er store forbedringer innen helse, skole og infrastruktur. Og i dag er det forbudt å spørre om en persons etniske identitet.

Men fortsatt lider 26 prosent av befolkningen at posttraumatisk stress, viser undersøkelser. For 20 år siden fantes det én psykiater i Rwanda. Nå finnes det en i hvert distrikt.

Komplekse problemer

Men det er ikke nok, mener visedirektør ved Rwandas institutt for fredsdialog, Naason Munyandamutse.

— Det er bare en ørliten prosent som har fått terapi. Samtidig har problemene vokst seg mer komplekse, sier han.

— Mange er fortsatt redde for å snakke, og ingen vet hvordan man snakker helbredelsens språk, sier Munyandamutse.

Men Claude Rutayisiri velger å se det nye Rwanda som en suksesshistorie.

— Som nasjon er vi nå alle like. Hutuer og tutsier finnes ikke mer, vi er alle rwandere, sier han.