EVA PLESNER

Fredag er en stor dag for cafe al Shahbenda i Bagdads sentrum. Kafeen er møtested for kunstnere, forfattere, filosofer og intellektuelle, og på fredager — muslimenes helligdag - er det alltid stapp fullt her.

Borte i et hjørne sitter en eldre, herjet mann og støtter seg til en stokk. Hans kropp er mager og benete, ansiktet domineres av to intense, mørke øyne under et gråsprengt, kortklippet hår.

Ahmeed Abed er tilbake på stamkafeen sin for første gang siden 1998. Han er nettopp blitt utskrevet fra et av Bagdads sykehus, der han gjennom tre og en halv måned er blitt behandlet for torturskader.

Ahmeed Abed er ett av de mange ofre for Uday Husseins torturbødler i det hemmelige politi. I to omganger har han sittet fengslet i politihovedkvarteret i Bagdad. Første gang var i 1998, andre gang så sent som fra januar til april i år. Han slapp ut da koalisjonsstyrkene rykket inn i Bagdad i april og løslot de politiske fangene.

Turnerte verden rundt

Ahmeed Abed er 51 år, men ser eldre ut. Han er kledd i en falmet kjortel, som henger løst omkring den brune halsen og magre skuldre og kragebein. I enden av kjortelermene stikker hendene hans ut. Det er ødelagte hender, krokete og fylt med arr. Der neglene skulle ha vært, er kun noen skorper og brune rester igjen. Et par av de ytterste fingerleddene er helt forsvunnet.

Det er vanskelig å tenke seg at den aldrende mannen en gang var solodanser i det irakiske nasjonalteaters dansetrupp. Men han fisker ivrig frem en fillete tegnebok fra kjortelen og begynner å vise bilder.

— Der er meg foran den kinesiske mur, sier han og setter en ødelagt fingertupp på bildet av en smilende, ung, mørkhåret mann.

Og der er han foran Eiffeltårnet i Paris, foran pyramidene utenfor Cairo

Ahmeed Abed reiste over det meste av verden i 70- og 80-årene med nasjonalteateret. I 1985 var han med på å arrangere OL-åpningen i Kobe. Ved siden av sin utdannelse som danser har han tatt en mastergrad i teatervitenskap på kunstakademiet i Bagdad.

— Jeg har undervist skuespillere og dansere i hvordan de skal bruke kroppen sin på en scene. Det fikk jeg nytte av da jeg jobbet med OL-åpningen.

Spesialtrente hunder

I det hele tatt levde Ahmeed Abed et godt liv i Irak. Han var glad i sin familie, og han hadde en jobb han elsket.

Men i slutten av 90-årene gikk det galt. Ahmeed Abed var med på å stifte to kurdiske dansetrupper i Erbil og Sulemania i det nordlige Irak, og da han kom tilbake til Bagdad i 1998 ble han arrestert av det hemmelige politi og anklaget for å være spion for kurderne.

— Det var helt grunnløse anklager, men det betydde ingenting.

I fengselet ble han utsatt for jevnlig tortur, forteller han. Han fikk bl.a. trukket ut neglene og ble kastet for Uday Husseins fryktede, ville hunder.

— Det var et kobbel spesialtrente hunder som han yndet å la fangene bli bitt av, sier Ahmeed Abed og viser frem en arm som er fylt med hvite arr etter hundenes bitt.

Ranet og fengslet

Ett år etter arrestasjonen ble Ahmeed Abed løslatt igjen. Men huset og alt han eide var blitt konfiskert, og av angst for å ryke tilbake i fengsel bestemte han seg for å flykte. Det lykkes ham å komme til Jordan, der han ble godkjent som FN-flyktning og sendt til California i USA.

I tre og et halvt år bodde Ahmeed Abed i Los Angeles. Men da Saddam Hussein i november 2002 utstedte et generelt amnesti - i et propagandistisk forsøk på å vinne popularitet - besluttet Ahmeed Abed å vende hjem. Han visste det var risikabelt, men lengselen etter konen og de tre barna var sterkere enn frykten.

15. januar sto han atter ved grensen til Irak. Men da vaktene fant ut hvem han var, konfiskerte de pengene hans - ca. 23.000 dollar som han hadde spart opp gjennom årene i Amerika - og sendte ham enda en gang i armene på det hemmelige politiet.

I fengselet ble han pisket og utsatt for andre former for avstraffelse. Men denne gangen varte det kun i tre måneder. Da amerikanerne rullet inn i Bagdad den 9. april, løslot de som noe av det første alle politiske fanger - deriblant Ahmeed Abed.

Håper på hjelp

Han oppsøkte straks konen og barna. Men det viste seg at huset deres var bombet under krigen, og alle fire var omkommet.

— Jeg gikk i sjokk, og jeg husker lite fra de dagene, forteller Ahmeed Abed.

Inn imellom stopper han å fortelle, og fingerer med en sølvring med en stor blå stein. Han bærer den på venstre lillefinger, de andre er for ødelagte, for stive og opphovnet.

— Ringen har fulgt meg gjennom det meste av livet. Jeg fikk den av far da jeg var en liten gutt. Den stammer visst fra India. Det er det eneste minne jeg har om ham, sier han.

Etter sjokket over familiens død ble Ahmeed Abed innlagt på sykehus. Onsdag ble han utskrevet - bokstavelig talt til ingenting. Hele familien hans er borte og han har ikke noe sted å bo.

— Jeg er veldig sliten. Jeg har kontaktet forskjellige hjelpeorganisasjoner og håper de kan hjelpe meg.

Men han nyter å sitte på en benk i hjørnet på Café al Shahbenda og nippe til et glass sterk te med sukker.

— Her føler jeg meg hjemme. Da jeg var yngre kom jeg her hver eneste fredag. Det var før alle ulykkene.

Ahmeed Abed har også sett bildene av Uday og Qusay Husseins lik på tv. Men han gir ikke uttrykk for noen særlig glede over deres død.

— Uday gjorde forferdelige ting. Mot meg og mange andre. Men det er ikke opp til meg å straffe ham. Det er opp til Gud.

ØDELAGT FOR LIVET: Ahmeed Abed er merket for livet etter tortur han gjennomgikk i fengselet. Under krigen i vår omkom hele hans familie i bomberegnet over Bagdad. Nå håper han å få hjelp av en hjelpeorganisasjon. - Jeg er sliten, sier han.<p/><p/>FOTO: FLEMMING WEISS ANDERSEN