Den som skal besøke Andrzej Gwiazda, må sette seg på trikk nummer 12 i Gdansk. Den er gammel og blå, og går nesten helt ut til Østersjøkysten. På veien utover skrangler du forbi et stort utendørsmarked, en skole, flere butikker og boligblokker og en bar som heter «Joanna». Men det du legger mest merke til, er de mange politikerne i dress og slips som henger på enorme reklameboards langs trikkeskinnene: Donald Tusk, Bogdan Lis, Jacek Kurski, Lech Kaczynski.

Andrzej Gwiazda kjenner dem alle sammen. For 25 år siden var han lederen deres.

— Står for det motsatte

President-favorittene Tusk og Kaczynski og de andre politikerne kan du se og høre hver eneste dag på fjernsynet og i avisintervjuer. De har alle en fortid fra Solidaritet-bevegelsen, en arv de vet å spille på.

For å finne ut hva Andrzej Gwiazda mener, må du gå av trikken, rusle bort til den gamle gul-hvite murblokken i Wejchera 3C og ta heisen opp i 9. etasje.

Der, i enden av gangen, åpner en av de store heltene fra 1980 døren inn til en liten, enkel og overfylt toromsleilighet.

— Det er latterlig. De står for det stikk motsatte av alt Solidaritet kjempet for, sier Andrzej Gwiazda. Han er liten og litt krokete i ryggen, med grått skjegg og nikotingule fingre.

Til Sibir som femåring

I 1980 var Gwiazda elektroingeniør på ELMOR-fabrikken i Gdansk. De 2400 ansatte produserte utstyr til skipsindustrien. I flere år hadde 45-åringen vært aktiv i opposisjonen. Allerede på 50-tallet ble han kastet ut av universitetet på grunn av motstand mot kommunistregimet.

— Jeg fattet interesse for politikk som femåring. Da ble jeg sendt til Sibir av Stalin, sammen med mor og far, sier Gwiazda med et skeivt smil.

På 70-tallet ble opposisjonsarbeidet mer organisert, og de første uavhengige arbeiderkomiteene ble grunnlagt. De ble plukket fra hverandre av regimet ganske raskt.

— Vi skjønte at vi måtte bygge opp noe helt annet; en organisasjon der alle kunne gjøre alt, en struktur der ikke alt stoppet opp om noen nøkkelpersoner ble arrestert. En massebevegelse, sier 70-åringen.

I 1978 grunnla han sammen med skipselektrikeren Lech Walesa og et knippe andre en første uavhengig fagforening og et uavhengig blad.

Da ett av gruppens medlemmer, kranføreren Anna Walentynowicz, fikk sparken ved Lenin-verftet på sensommeren 1980, var Gwiazda og hans medsammensvorne klare: Verftsarbeiderne gikk til streik, og ved ELMOR sluttet de seg straks til. Streikebølgen spredte seg i løpet av timer og dager fra Gdansk-regionen og videre til hele Polen.

Ledet forhandlingene

— Det endelige målet vårt var å bli kvitt kommunismen. Men der og da handlet det om å stoppe utnyttingen av vanlig folk, og om retten til frie fagforeninger, sier Gwiazda.

Selv ble han valgt til å representere ELMOR-fabrikken i den felles streikekomiteen inne på Lenin-verftet, som ble ledet av Walesa. Hver bedrift hadde en person med i komiteen; til å begynne med var de 28, på slutten 430.

Styresmaktene forsøkte å få til forhandlinger med hver bedrift separat, men det ble avvist av arbeiderne, som tok i bruk ordet Solidarnosc - Solidaritet - som slagord for å stå samlet.

Med hele verdens øyne festet på seg lyktes de streikende i å presse styresmaktene til forhandlingsbordet.

Streikekomiteen satte opp sine 21 krav - det viktigste var retten til uavhengige fagforeninger - og ingeniøren Gwiazda ble satt til å lede forhandlingene. De varte i ti dager.

— Det vanskeligste var å ikke overvurdere vår egen styrke. Vår viktigste innrømmelse var at vi ikke krevde frie valg. Et slik krav ville betydd revolusjon, sier Gwiazda i dag.

Satt inne i tre år

Kravet om uavhengige fagforeninger og streikerett ble godtatt; den gangen en uhørt ting i Sovjet-blokken. På kort tid vokste Solidaritet til en massebevegelse ingen hadde sett maken til, med over ti millioner medlemmer. Gwiazda var nummer to etter Walesa - enn så lenge.

Etter et dramatisk år med stadige streiker og demonstrasjoner, utfordret Gwiazda Walesas lederposisjon i oktober 1981. Gwiazda ble regnet som en radikaler, og mente Walesa både var for autoritær internt og for unnfallende overfor det sittende regimet. Gwiazda tapte maktkampen.

Senere samme høst innførte kommunistene unntakstilstand, forbød Solidaritet og gjennomførte massearrestasjoner. For Andrzej Gwiazda ventet tre år som politisk fange. Han var en av dem som satt aller lengst.

— Det var det vi regnet med vi ville få, den gangen vi begynte på 70-tallet. Det var som kalkulert, sier han i dag.

Ute i kulden

I den forbudte fagforeningen Solidaritet fortsatte maktkampen mellom Walesa - som i mellomtiden hadde fått Nobels fredspris - og opposisjonen. Da de på slutten av 80-tallet atter ble lovlige, hadde Walesa sikret sin eneveldige posisjon.

Etter rundebordsforhandlinger med kommunistene i 1989 ble det dannet en koalisjonsregjering, og året etter ble Walesa valgt til Polens første president.

For hans gamle kampfelle Andrzej Gwiazda så livet annerledes ut: Han hadde mistet jobben på grunn av fengselsoppholdet, og var ute av varmen i det nye Solidaritet.

Mens mange av de gamle kampfellene gikk inn i ledende posisjoner i det nye Polen, livnærte Gwiazda seg en periode som industriklatrer. I 1991 ble oppsigelsen fra ELMOR-fabrikken kjent ugyldig, og han kunne gjenoppta arbeidet sitt der frem til han ble pensjonist.

Feiret for seg selv

Fra balkongen i den lille leiligheten sin kan Andrzej skimte kranene på den som engang var Leninverftet. I august var han invitert dit for å delta i 25-årsfeiringen, sammen med Lech Walesa og EU-kommisjonens president José Manuel Barroso og mye annet fintfolk. Han gikk ikke.

Til dags dato er 70-åringen overbevist om at Lech Walesa i realiteten var et redskap for det sittende regimet, at han var en kommunistisk agent, at målet med det hele var å sikre makthaverne en solid bit av kaken når de uunngåelige omveltningene kom.

Måten Solidaritets-folk og eks-kommunister i fellesskap har tatt over styringen og bedrevet privatiseringen tar han som bevis på at han har rett.

I stedet for å møte på den offisielle jubileumsfeiringen, arrangerte han og konen Joanna-Duda sin egen feiring i Gdansk en uke seinere. Det kom 800 tilhengere, arrangørene var svært godt fornøyd.

Stemme til en som irriterer

At de to presidentkandidatene som kjemper om velgerne foran søndagens valg begge påberoper seg Solidaritets-arven, synes 70-åringen er direkte latterlig. De står begge til høyre i det politiske landskapet; Donald Tusk som en liberalist, Lech Kaczynski med et noe mer konservativt tilsnitt.

— Jeg kan vanskelig tenke meg noen mer fagforeningsfiendtlige enn de to der. De er jo enda verre enn de reformerte kommunistene. Vi i det opprinnelige Solidaritet var imot begge deler, både kommunismen og den ville liberalismen, sier Gwiazda. Han har tenkte å stemme, men vet ikke riktig på hvem - bare at det blir «på en liten sjanseløs kandidat som irriterer», som han sier. For en ting mener han vi må huske fra det som skjedde i 1980:

  • Vi opponerte mot en oppfatning om at alt var gitt på forhånd; mot ideen om at ingenting av betydning kan endres. Vi gjorde noe ingen trodde gikk an. Men det gikk an.
ENKELT: 70-åringen sikret seg aldri noe fett bein i det reformerte Polen. Han og konen Joanna-Duda bor fortsatt i en trang toroms blokkleilighet i Gdansk.
GORM K. GAARE
FEIRET: Ved porten tildet gamle Leninverftethenger resteneetter feiringen avSolidaritets 25-årsjubileum fortsatt.Andrzej Gwiazda varinvitert, men ville ikkedelta.
GORM K. GAARE