Lederen for det libyiske transisjonsrådet, Mustafa Abdul Jalil, er mannen som kan lede Libya i tiden etter Gadafis fall.

32 land har anerkjent transisjonsrådet, og Jalil har sagt at de ønsker å flytte fra Benghazi til hovedstaden Tripoli så snart som mulig. Gadafis styrker kontrollerer nå bare deler av hovedstaden Tripoli, og det er trolig bare et spørsmål om tid før det forhatte regimet faller.

Men selv om Libyas opprørere har delt et felles hat mot Gadafi, er det uklart om felleskapet vil være like sterkt når maktposisjonene skal fordeles.

Uklar lederfigur

Knut S. Vikør, Universitetet i Bergen.

— Jeg vil anta at Jalil vil fortsette som den formelle lederen, men om han vil være den reelle politiske lederen er det flere som setter spørsmålstegn ved, sier forsker Knut S. Vikør ved Universitetet i Bergen til Aftenposten.no.

Jalil er tidligere justisminister hos Muammar Gadafi. I motsetning til mange andre blant opprørerne er ikke Jalil kjent som en person med blod på hendene.

— Han har også blitt kjent fordi han protesterte og nektet å delta i noen av undertrykkelsene. Det er litt derfor han også forsvant ut av Gadafis styre. Det er også en grunn til at han kan fremstå som en slik figur som han gjør nå, sier Vikør.

Sparket overgangskabinettet

Selv har Jalil sagt at han ønsker frie valg i Libya innen ett år, og har også lovet at transisjonsrådets medlemmer ikke kommer til å søke politiske posisjoner.

Men der er høyst uklart hvem Jalil vil samarbeide med frem mot valget.

For to uker siden sparket han overgangskabinettet. Det skjedde i etterkant av drapet på opprørernes hærsjef, general Abdel-Fatah Younes 28. juli.

Jalil mente, ifølge al-Jazeera, at flere av «ministrene» hadde begått «administrative feilgrep».

Nye personer skal inn

— Det var meningen at de skulle få et nytt kabinett, men motsetningene mellom posisjonen var så store at de ga opp. Det lover ikke godt, sier Vikør til Aftenposten.no.

Han sier den opprørernes suksess i vest, kan føre til at enda flere melder seg på i kampen om innflytelse.

— Nå har vi også opposisjonsfronten i vest. De må også finne seg en plass innenfor den nye strategien. Den vil nok bli en maktkamp mellom de ulike frontene, sier Vikør.

Men til tross for samarbeidsproblemene, tror han ikke Libya vil bli et nytt Irak.

Etter Saddam Husseins fall ble Irak kastet ut i en borgerkrig mellom sunni- og sjiamuslimske grupper. I tillegg befestet kurdiske grupper sin stilling i nord.

— Når man snakker om motsetninger i Libya snakker man om maktkamp, ikke grunnleggende religiøse- og kulturelle motsetninger, sier han.

- Overdrevet frykt for deling

Libya har også være delt regionene i øst, vest og sør. Men førsteamenuensis Bjørn Olav Utvik ved Universitetet i Oslo tror ikke den vil føre til permanente konfliktlinjer.

— Jeg mener det hele tiden har vært overdrevet at Libya kan ende som Irak. Det er riktig at Libya historisk faller i tre deler som ikke har vært styrt fra samme sted. Men det er ikke sånn, verken før eller under opprøret, at de kan sammenlignes med motsetningene i Irak.

— Libya er mer enhetlig kulturelt, sier han til Aftenposten.no.

Bredt spekter av interesser

I motsetningene til i nabolandene Tunisia og Egypt, har ikke Libya en militærstyrke som kan kontrollere landet frem mot valget.

Utvik understreker også at det blant Libyas opprørere er et bredt spekter av interesser, fra nasjonalister, noen liberale, tidligere Gadafi-folk og islamister. I motsetning til i Egypt mangler Libya organiserte politiske grupperinger.

Et marerittscenario vil være at opprørerne begynner å slåss mot hverandre, eller at en gruppe blir så mektig at de legger de andre seg, tror han.

— Man kan få forsøk fra noen grupperinger om å kontrollere deler av landet. Eller man kan få et nytt diktatur, ved at en gruppe får kontroll over en del av militærstyrkene som opprørne nå kontrollerer, sier Utvik.