Når Hamas nå er på nippet til å sikre seg kontroll over Gaza, henger det ikke bare sammen med islamiseringen av hele den arabiske verden, men vel så mye med en rekke selvmål fra den rivaliserende Fatah-bevegelsen og Israel.

FOR FATAH handler det om den korrupsjon, ubesluttsomhet, intern splittelse og almene udugelighet som har karakterisert bevegelsens virke i selvstyremyndigheten PA siden nå avdøde Yasser Arafat vendte tilbake fra årtiers eksil i 1994 som en følge av Oslo-avtalen. Det handler om Arafats avvisning av det amerikansk-israelske fredsutspillet i 2000, som — selv om det langt fra var perfekt for palestinerne - gikk lenger enn noe palestinerne har utsikt om å få igjen.

Det handler om den utbredte palestinske skuffelsen over at Oslo-prosessen ikke ga dem et bedre liv.

I ISRAELS TILFELLE gjelder det motviljen mot å følge opp løftene om en tostatsløsning i stedet for å fortsette utbyggingen av bosettinger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Det gjelder Israels støtte til - eller i hvert fall aksept av - Hamas på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-årene som motvekt til Arafat.

Det gjelder særlig evakueringen av Gaza sensommeren 2005 - enten man som høyrefløyen mener at den aldri skulle ha funnet sted, eller som venstrefløyen mener at den skulle ha vært avtalt og koordinert med president Abbas, mens den i stedet, for mange palestinere såvel som israelere, kom til å fremstå som en flukt fra Hamas-ledet terror.

Og det gjelder boikotten, i samarbeid med USA og EU, av først Hamas-regjeringen og deretter samlingsregjeringen med Fatah, som har forverret palestinernes hverdag ytterligere uten å svekke Hamas' folkelige appell.

HAMAS BLE GRUNNLAGT i forbindelse med den første palestinske intifadaen i 1987. Med en blanding av antiisraelsk propaganda, sosialarbeid, islamsk vekkelse og terror ble Hamas et lokalt forankret alternativ til Fatah og paraplyorganisasjonen PLO, hvis øverste ledelse på det tidspunktet levde i eksil i Tunis.

Hamas var ikke sterkere enn at Arafat etter hjemkomsten - hjulpet av Israel - kunne stekke bevegelsen med en rekke drap og arrestasjoner. Men Hamas fortsatte sitt sosiale, religiøse og politiske arbeid under jorden, og da den andre intifadaen brøt ut høsten 2000, var det for Arafat og Fatah ikke lenger et spørsmål om å bekjempe den rivaliserende bevegelse, men å forsøke å overgå den i selvmordsbomber i Tel Aviv og Jerusalem.

Vinglingen, ansvarsflukten, korrupsjonen, nepotismen, byråkratiet og fraværet av lov og orden var tydelig allerede under Arafat, men den gamle geriljakrigeren var for mye av et ikon i det palestinske samfunnet til å bli truet internt.

Den status har hans etterfølger Mahmoud Abbas - mer moderat, mer demokratisk innstilt, men også langt svakere - ikke.

ETTER PARLAMENTSVALGET da Hamas vant 74 av 132 mandater var Abbas tvunget til å utnevne en Hamas-regjering under ledelse av Ismail Haniyeh.

I februar samlet de to partene seg for å danne en samlingsregjering, men etter flere mindre krangler brøt borgerkrigsliknende kamper ut i mai i Gaza. Partene ble midlertidig distrahert av den ytre fiende, Israel, som besvarte palestinske rakettangrep med bombing i Gaza, men i slutten av forrige uke brøt volden ut igjen.

Nå med Hamas i en systematisk offensiv, der målet tydelig er å sikre full militær kontroll over Gaza. Det er hittil gått strålende, og den ene Fatah-posisjonen etter den andre er falt de tre siste dagene. I går virker det som den endelige seieren da Hamas inntok Fatahs hovedkvarter i Gaza.