THOMAS HEINE

På en nærmest ufattelig støvete grusbane i Gaza by spiller to guttelag fotball. Laget i de grønne draktene, som vinner 4-1, representerer Hamas.

På hovedgaten i Khan Younis i det sørlige Gaza stimler en flokk strengt tildekkete kvinner sammen foran en skobutikk, ivrig viftende med kuponger som gir dem rett til gratis sko. Hamas har utstedt kupongene og betaler butikkeieren.

I en skole i Ramallah på Vestbredden har en tredjeklasse engelsktime. Deretter har de Koran-undervisning, og etter det igjen skal de i datarommet. Den populære skolen finansieres og styres av Hamas.

I omverdenen er Den islamske motstandsbevegelse — på arabisk Harakat al-Muqawamah al-Islamiyya eller forkortet: Hamas - mest kjent som en terrororganisasjon med et vell av selvmordsbomber og andre blodige attentater i Israel og de okkuperte områdene på samvittigheten.

Det er også Hamas.

73 selvmordsattentat

Ifølge en nylig rapport fra den israelske militærkommandoen har Hamas bare under den nåværende intifada'en, siden september 2000, gjennomført 73 selvmordsattentat, som har kostet 246 israelere livet og såret knappe 1500. USAs president George W. Bush oppfordret sist helg «den frie verden og alle frihets- og fredselskere» om «skånselløs behandling av Hamas og morderne».

Men for palestinerne er Hamas mer enn som så. Det er også en vidt forgrenet politisk, religiøs, kulturell og - ikke minst - sosial organisasjon, som står bak bl.a. barnehager, skoler, universiteter, barnehjem, legeklinikker, sosialhjelp, familierådgivning, idrettslag, moskeer, banker og diverse forretningsvirksomheter.

Den sosiale grenen av Hamas' virksomhet er for hundre tusener av palestinere på Vestbredden og - særlig - i Gaza en livline på et tidspunkt da den palestinske selvstyremyndigheten, PA, ikke er i stand til å levere selv de mest basale velferdsgoder som følge av den tøffe israelske militærblokaden samt utbredt inkompetanse og korrupsjon i egne ledd.

Hamas-lederne er kjent som pietetsfulle, ydmyke og overveiende ukorrupte menn, som i motsetning til PA-ledere og -byråkrater bor i beskjedne middelklassehus. Dessuten har Hamas - i motsetning til mesteparten av PA-ledelsen, som har levd i eksil i årtier - sine røtter i de okkuperte områdene og antas generelt å ha større forståelse for hva som foregår på gateplan i de palestinske byene.

Hamas' popularitet er vokst markant i løpet av den snart tre år lange al-Aksa-intifadaen. Delvis som en konsekvens av organisasjonens omfattende sosiale arbeid, delvis som følge av en religiøs vekkelse blant palestinerne (som igjen henger sammen med massearbeidsløshet og sosial misere), delvis på grunn av økt oppslutning bak Hamas´ politiske linje.

Like stor som Fatah

I den siste meningsmålingen fra Khalil Shikakis ansette Palestinian Center for Policy and Survey Research i Ramallah sympatiserte 17 prosent av de spurte palestinerne med Hamas. Og regnes andre islamske grupper som Islamsk jihad med, nyter islamistene støtte fra 29 prosent av befolkningen mot 26 prosent for Fatah, den toneangivende fraksjonen i PA med president Yasser Arafat og statsminister Mahmoud Abbas i spissen.

Hamas ble grunnlagt i forbindelse med den første intifada-oppstandens utbrudd i desember 1987. Av seks palestinske menn tilknyttet det pan-arabiske, islamske Muslimske Broderskap, bl.a. sjeik Ahmed Yassin, som regnes som Hamas' åndelige leder, og Abdel-Aziz Rantisi, som Israel i forrige uke forsøkte å likvidere i Gaza ved hjelp av missiler fra kamphelikoptre.

Organisasjonen, støttet økonomisk av bl.a. Iran og Saudi-Arabia, vokste seg snart sterk med kombinasjonen av sosialt hjelpearbeid og politisk/militær aktivisme mot den israelske okkupasjonsmakten. Den ble kjent for en kompromissløs innstilling til Israel og «verdens-sionismen», som i Hamas' charter beskrives som direkte ansvarlig for alt fra den franske revolusjonen til Annen verdenskrig.

Hatet «Oslo-prosessen»

Men under «Oslo-årene», fredsprosessen mellom 1993 og 2000, tapte Hamas gradvis innflytelse og forekom på et tidspunkt nærmest å bli politisk marginalisert. Dels var organisasjonen jaget vilt av den nye selvstyremyndigheten som fengslet og henrettet Hamas-ledere og -aktivister. Dels så mange palestinere med fortrøstning frem til fred med Israel og tok derfor avstand fra Hamas, som konsekvent bekjempet Oslo-prosessen og avviste Israels rett til å eksistere.

Etter hvert som håpet falmet, den andre intifada-oppstanden brøt ut, og palestinerne begynte å oppleve Oslo-prosessen som noe som bare gjorde en dårlig situasjon verre, vendte Hamas styrket tilbake på den politiske scenen.

Knus terroristene

I dag forekommer de store byer i Gaza og på Vestbredden mer eller mindre å være kontrollert av militante grupper, mens PAs politistyrker gjør svært lite vesen av seg. Muligens, som Israel hevder, fordi PA ikke vil bekjempe terroren. Muligens fordi PA, som selvstyremyndigheten selv lar forstå, ikke lenger er i stand til det.

Denne utviklingen er bakgrunnen for at Hamas nå står i fokus i de nye fredsbestrebelsene, den såkalte «kjøreplanen for fred». Mahmoud Abbas og hans nærmeste medarbeidere pendler frem og tilbake mellom Vestbredden og Gaza i et forsøk på å få Hamas og de øvrige militante gruppene til å erklære en «hudna», en religiøst betinget våpenhvile. Den republikanske formannen for det amerikanske senatets utenrikskomité, Richard Lugar, har i et tv-intervju latt forstå at USA kan overveie å sende tropper for å bekjempe Hamas: «Terroristaspektet må virkelig tas under behandling, og derfor sier jeg: Undervurder ikke president Bush,» sa Lugar til Fox News forleden.

Vil bli maktfaktor

Det er delte meninger om Hamas vil akseptere en våpenhvile og kanskje en gang også en fredsavtale med det landet hvis eksistens man foreløpig nekter å akseptere og normalt omtaler som «den sionistiske enhet». Signalene fra forskjellige Hamas-ledere har vært uklare og delvis motstridende.

I sin offisielle retorikk stiller Hamas så vidtgående krav - omgående, total israelsk tilbaketrekning til grensene før 1967 og på lengre sikt en palestinsk stat som omfatter hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet - at en fredsavtale kan virke utelukket.

På den annen side tror mange observatører at Hamas har håp om å bli den viktigste maktfaktoren i en fremtidig palestinsk stat, og at man derfor blir nødt til å la de mest bombastiske erklæringene hvile hvis en reell mulighet for en fredsavtale skulle vise seg.

Et flertall av palestinerne, 57 prosent, støtter ifølge Khalil Shikakis siste meningsmåling væpnete angrep på sivile i Israel, og over 90 prosent sympatiserer med angrep på israelske militærstyrker og bosettere i de okkuperte områdene. Men ifølge samme meningsmåling nyter freds-kjøreplanen støtte fra 55 prosent av palestinerne, og 71 prosent støtter en gjensidig våpenhvile.

«Israels oppfinnelse»

Noe helt annet er hvor interessert Israel er. I Midtøsten, dette konspirasjonsteoretiske slaraffenland, støter man forbløffende ofte på påstanden at Hamas er Israels oppfinnelse, eller at Israel i hvert fall har sett gjennom fingrene med de militante islamistene - «dokumentert» ved at ethvert Hamas-attentat inntil nylig er blitt besvart ikke med aksjoner mot Hamas, men mot PA.

Begrunnelsen: Hvis fienden er en nasjonalistisk og erklært kompromissvillig bevegelse, får Israel lett omverdenen imot seg. Er det derimot en hatsk og terrororientert islamsk organisasjon, får Israel sympatien på sin side og kan fortsette å bebygge hele det hellige land, inntil man til slutt føler tiden moden for å deportere hele det palestinske folk.