Å snakke om fred og ro i Gaza ville være en dårlig spøk.

En slik tilstand er sikkert fysisk umulig et sted der over 1,2 millioner mennesker er stuet sammen på et område på størrelse med Osterøy. De evig tutende bilene, eselkjerrer med hissig piskende tenåringsgutter, skrikende grønnsakshandlere, flokker av lekende småbarn og alle husvegger overmalt med opprørsk, Israel-fiendtlig graffiti gir et hektisk, til sine tider kaotisk, inntrykk.

Og det går ikke en natt uten voldelige sammenstøt, uten at militante palestinere angriper en jødisk bosetting, uten at israelske stridsvogner og militærjeeper rykker inn i deler av Gaza By eller i andre byer og flyktningleirer i den smale stripen med land ut mot Middelhavet.

Men relativt sett er der rolig i Gaza.

Hamas går fritt

Det motsatte er tilfelle på Vestbredden, der de israelske militærstyrkene nesten uopphørlig har vært på offensiven siden i vår, hvor port— og reiseforbudet råder i de fleste større byer, der det palestinske selvstyret forekommer mer eller mindre avviklet, og hvor et finmasket nett av kontrollposter bremser enhver transport av varer og mennesker.

Mens den palestinske presidenten Yasser Arafat flere ganger er blitt omringet og holdt isolert i sitt hovedkvarter i Ramallah, beveger Hamas' politiske ledelse seg fritt omkring i Gaza By.

Dette til tross for at det er Hamas - med staten Israels utslettelse som et erklært mål - og ikke grupper under Arafats kontroll, som har påtatt seg skylden for de få terrorattentatene i det siste. Inklusive attentatet mot en buss i Tel Aviv, som kostet seks israelere livet, og som utløste den siste offensiv mot Arafats hovedkvarter.

Det er flere mulige forklaringer på denne israelske strategien. En er at turen også kommer til Gaza og Hamas' politiske ledelse dér, når nå Israel har arrestert og drept et antall fremtredende Hamas-aktivister på Vestbredden og i hvert fall temporært begrenset terrorbombene. Et annet at Israel finner gjerdet rundt Gaza tilstrekkelig effektivt til at befolkningen dér ikke utgjør noen stor trussel mot Israel som sådan. Et tredje at Israel er nervøs for de militære tap som ville følge med en invasjon à la den på Vestbredden.

Motstand er dyrt

— Det ville bli dyrt for dem. Hvis de vender tilbake til Gaza, vil de møte tusener av villige krigere. Tro meg, det ville være veldig vanskelig for soldatene å forlate sine stridsvogner i Gaza, poengterer en av Hamas' veteraner og førende politiske talsmenn, Abdel Aziz Rantisi.

Rantisi tar imot i en sparsomt utsmykket stue i et femetasjershus som hans familie eier i Gaza By. Et par ganger avbrytes intervjuet av telefoner, noe han høflig unnskylder, én gang av barnebarnet Azna på seks år, som kommer og legger seg på fanget hans og snart faller i søvn. Av og til lyner de mørke øynene bak brilleglassene, når han synes at spørsmålene handler for mye om «terror» og for lite om «palestinsk motstandskamp mot en brutal okkupasjon».

— Hvordan kan vi stoppe motstanden, når Israel dreper våre barn dag og natt? Arafat ber oss stoppe aksjonene, men han kan ikke selv opprettholde våre barns sikkerhet, sier Rantisi.

Flere fremtredende representanter for Arafats Palestinske Selvstyre PA, har i det siste argumentert for at det er på tide å stoppe angrepene i selve Israel, at intifadaen burde gå over til fredelige demonstrasjoner, samt at selvmordsbomber opprører verdensopinionen og dermed skader palestinernes sak. Hamas-talsmannen fnyser irritert.

— De som sier det, er ikke i nærheten av logikk. Å motstå en okkupasjon er dyrt, men man må være parat til å betale en pris. Det gjorde man i Vietnam, da man sto imot USA. Det gjorde man i Algerie da man sto imot Frankrike. Det gjorde man i Frankrike da man sto imot Nazi-Tyskland, sier Abdel Aziz Rantisi.

Han mener samtidig å ha det palestinske folk med seg og henviser til en fersk meningsmåling fra Jerusalem Medie- og Kommunikasjonssenter, JMCC, der 64 prosent av de spurte palestinerne uttrykte støtte til selvmordsbomber rettet mot sivile israelere. Samme måling viste at 33 prosent av palestinerne har mest tillit til Arafats Fatah-organisasjon, 21 prosent har mest tillit til Hamas, som foruten det militære og politiske islett bedriver omfattende sosialt arbeid i de okkuperte områder og bl.a. har barnehager, skoler og kultursenter.

Motstanden styrket

Abdel Aziz Rantisi erkjenner at de israelske militæroperasjoner på Vestbredden har vært en suksess på den måte at tallrike Hamas-ledere er blitt drept eller arrestert, og at det er blitt vanskeligere for Hamas- «krigere» å bevege seg inn i selve Israel og utføre attentater.

— Jeg kan ikke si at henrettelsene og arrestasjonene av Hamas-ledere ikke har hatt noen effekt. Israelerne har rammet velkjente personer. Men de som befinner seg under jorden, blir de nye ledere av den militære gren, og om noen måneder eller år vil de være de berømte, som ettersøkes av Israel. Henrettelsene styrker motstanden, mener Rantisi.

— Invasjonen av byene på Vestbredden er en ny situasjon, som motstanden må venne seg til. Når man har vennet seg til den nye situasjon med portforbud osv, vil operasjonene starte igjen, fastslår han.

(Jyllands-Posten/Bergens Tidende)