Det ryddes i ruiner. Og det bygges. Store sentrale tomteområder er reservert for mer eller mindre vennligsinnete lands diplomatiske representasjoner. Her blir det nok praktbygninger å se — om landet kommer seg helskinnet gjennom den stabiliseringsprosessen som får sin første store prøvestein med behandlingen av grunnlovsforslaget fra 10. desember.

Det gror opp restauranter over alt. Kineserne er allerede rikt representert med en variasjon av «kjøkken». Italienerne likeså, både med pizza og pasta.

Og et av de siste tilskudd på stammen - New York - tilbyr «en utsøkt variasjon av europeiske og afghanske retter».

Uten å glemme de tradisjonelle afghanske serveringsstedene, noen virkelige flerstjerners der gjestene kan medbringe sine egne forfriskninger for å supplere kartet over alkoholfrie drikkevarer, noen mer nøkterne med sine enkle plastduker. Det forhindrer ikke at man ikke har lagt den største flid i tilberedningen av maten.

En av de største suksesser i Kabul akkurat nå finnes i det nyetablerte supermarked «Chelsea».

Her finnes et utvalg verken afghanere, bistandsarbeidere eller diplomater har sett maken til siden før den sovjetiske invasjonen.

Alt fra Mozart-kuler til femten typer Wasa knekkebrød, ispedd gassovner, mikrobølgeovner og designerfyllepenner. For ikke å snakke om skumbad og neglelakk.

For en afghansk toppbyråkrat på sultelønn later det imidlertid til at det er «innflytterne» som best har anledning til å fråtse i tilbudene - afghanere flest velger sine tradisjonelle markeder der de i løsvekt får dekket sine behov for å mette mange munner så langt kontantene rekker.

For om Kabul mange steder strutter av en begynnende velstand, har byen også sine skyggesider.

Gatebarn som tigger, krigsskadde som tigger, eldre kvinner som under sine skitne og småfillete burkaer biter i seg stoltheten og forteller at mange sultne venter hjemme.

Og som nikker takknemlig når du, tross tolkens advarsler, stikker til dem noen småsedler.

Gatehjørne-butikkene, de som dukker opp der folk haster til og fra arbeidet, for så å forsvinne like raskt, er kanskje det beste eksempelet på at «alt» kan selges og kjøpes i Kabul. Alt fra sigaretter til toalettpapir i løsvekt. Jeg vet ikke hvor mange «tørk» den kinesiskproduserte rosa toalettrullen ble delt i, men under mitraljøsen til en canadisk panservogn var omsetningen livlig. Noen var ikke ferdige med morgentoalettet ...