Ambassadør John Doyle Ong er ikke den første av USAs representanter i Norge som har overskredet det som vanligvis oppfattes som god diplomatisk takt og tone.

I en annen opphetet internasjonal situasjon var det Mark Austad som bramfritt fortalte norske politikere hvor han mente skapet skulle stå. Og Austad måtte tåle at han ble hudflettet av daværende stortingspresident Guttorm Hansen og fortalt hva man ventet seg — og ikke ventet seg - av diplomater enten de nå kom fra et antatt vennligsinnet etter mindre vennligsinnet land. Det var under den opphetete atomdebatten - utplassering av moderniserte mellomdistanseraketter i Europa - at Austad under et foredrag i Førde i februar 1982 kom med usminket kritikk av et vedtak i Nordland Arbeiderparti. Da hadde Austad allerede ved flere anledninger markert seg med friske utspill, men med sin norsk-amerikanske bakgrunn hadde han vel også fått såpass velvilje at selv krasse uttalelser ble møtt med en viss overbærenhet. Dessuten var han jo Reagans mann - og da så ý

Dagens USA-ambassadør er en langt mer tilbaketrukken person, og de få gangene han er fremført i offentlighet de siste månedene, er det nettopp de udiplomatiske uttalelsene man har merket seg. Det er ikke så mange ukene siden han i et intervju med Aftenposten sa noenlunde det samme som i Det norsk-amerikanske handelskammer onsdag kveld. Uttalelser som utenriksminister Jan Petersen diplomatisk karakteriserer som «uvanlige».

NÅ HAR BÅDE utenriksministeren og hans medarbeidere hørt Ongs budskap tidligere. Fremført som seg hør og bør bak lukkete dører. Og ambassadøren skal ikke være den eneste representant for USAs regjering som har sagt det. At det nå «kokte over» for Ong, som etter alt å dømme fikk ambassadørposten i Oslo som en kvittering for de solide bidrag han ga til valgkampen til president George W. Bush, er nok et uttrykk for den frustrasjon man føler i Washington over manglende samling rundt den amerikanske linjen om umiddelbar maktbruk for å avvæpne Saddam Husseins Irak.

Uttalelsen kom dagen etter at Norges FN-ambassadør Ole Peter Kolby under den åpne debatten i Sikkerhetsrådet hadde tatt til orde for at inspeksjonsperioden burde forlenges så lenge de er meningsfulle og gir konkrete resultater. Kolby sa at det må settes en kort og bestemt frist, men at den måtte ha mening. Han la også ansvaret på Irak for at det ble nådd fredelige løsninger.

Det er ingen tvil om at Kolbys innlegg ý en bekreftelse på den linje Norge har stått for helt siden debatten om nye inspeksjoner startet i fjor høst ý var ment som en støtte til FNs generalsekretær Kofi Annan og lederen for våpeninspektørene Hans Blix.

USAs AMBASSADØR er altså skuffet over det norske vennskapet. Til tross for at Norge i frigjøringskampen for Afghanistan og under kampen mot terrorismen har levert det amerikanerne selv har kalt «verdifulle bidrag». Vi har også, etter ønske fra USA sendt tilbake til Afghanistan norske spesialstyrker; flystyrken trekkes ut i løpet av våren.

Kan det så være at han er personlig skuffet fordi Norge står fast på sin FN-linje, og ikke gir ubetinget støtte til den amerikanske krigslinjen? Da er uttalelsene til å unnskylde, så meget mer som han vel ikke gjorde annet enn det Stortingsopposisjonen har bedt regjeringen om å gjøre: Slå i bordet til USAs regjering. Selv om forumet ikke var særlig velvalgt. Verre er det om ambassadørens uttalelser kom på bestilling fra Washington. For da har både Norge og USA et alvorlig problem å rydde opp i når frostrøyken letter.