— Vi kunne fortelle at de ikke vil bli reddet før nasjonaldagen 18. september, men at vi håper å få dem ut før jul, sa helseminister Jaime Manalich onsdag.

Han sa at mennene tok nyheten med fatning, men han advarte samtidig om at det kan komme perioder med depresjon og angst for dem etter den første gleden over å ha blitt oppdaget.

Sannheten om hvor lenge en redning kan ta, ble skjult fra gruvearbeiderne i de første dagene etter at de ble funnet i live, fordi redningsmannskapene fryktet at de ville miste håpet etter 17 dager isolert i den sammenraste gruva.

Fryktet sjokk

De var redd for den psykologiske virkningen av å måtte tenke på at de skulle tilbringe enda mange måneder i den varme, mørke og fuktige gruva med kun et tynt rør som eneste forbindelse med omverdenen.

Men mange eksperter, blant dem tidligere astronauter, var uenige og mente det beste var å fortelle sannheten med en gang.

Det er lettere å forholde seg til et fast tidspunkt langt framme enn stadige endringer og brutte forhåpninger, og det ville ødelegge tilliten om sannheten ble holdt skjult og gruvearbeiderne etter hvert skjønte det selv, sa de.

De chilenske tjenestemennene understreket at de ga de 33 den tunge beskjeden med varsomhet, ikke minst siden de hadde tryglet president Sebastián Piñera om å få dem ut før uavhengighetsdagen 18. september.

— Vi venter på at hele Chile skal gjøre alt for å få oss ut av dette helvetet, sa skiftlederen Luis Urzúa til Piñera via en telefonledning som er lirket ned til dem.

Forbereder program

Mens de fikk beskjeden var myndighetene opptatt med å forberede et spesielt program for å hjelpe gruvearbeiderne til å takle det lange fangenskapet, både mentalt og fysisk.

En prioritet er å sørge for at de alle er tynne nok til å kunne presse seg opp gjennom den trange sjakten som skal bores ned til dem. Tunnelen, som det vil ta fire måneder å bore, får en diameter på 66 centimeter, omtrent som et sykkelhjul.

I mellomtiden må et åtte centimeter bredt rør, samme diameter som en grapefrukt, tjene til all kommunikasjon og alle forsyninger og utstyr arbeiderne får framover. Alt sendes i små sylindre som heises ned med tau.

Brev i rør

Familiemedlemmer benytter seg av røret til å sende brev for å holde motet oppe hos arbeiderne, og arbeiderne sender opp emosjonelle brev til familien.

En av dem, Edison Peña, fortalte hvor vondt det gjorde å vite at han satt isolert under bakken og ikke kunne fortelle at han var i live.

Gruvearbeiderne får fire halvliterflasker vann og fire esker med kjeks hver halvtime gjennom røret, og de har også fått sjokolade- og bringebærmilkshaker.

Men fast føde får de først om fire dager når metabolismen har vent seg til mat igjen etter 17 dager med sult. De spiste bare en liten skje tunfisk og en halv kopp melk annenhver dag mens de ventet på å bli oppdaget, og har gått ned rundt ti kilo.

Klær i sylindre

Ellers har de fått rene klær rullet sammen i sylinderen og medisiner, inkludert medisin mot depresjon.

Når det nødvendige utstyret er sendt ned, skal de også ta urinprøver, måle blodtrykk og kroppstemperatur og sende resultatene opp.

For å organisere seg best mulig har de fått beskjed om å dele området de har til rådighet, inkludert en halvannen kilometer lang gruvegang, i tre: et område for å sove, et for å arbeide og et for å gjøre sitt fornødne.

De skal også få programmer for daglig fysisk trening, og for kortspill, sang, spill som involverer bevegelse og alt annet som kan presses ned gjennom røret