I morgen møtes stats— og regjeringssjefene i EU i Roma. Bare den ene dagen i første omgang. Men de kommer ikke til å sitte og utveksle alminneligheter.

Alle vet hva det går i: Skal EUs sjette regjeringskonferanse i historien holde seg til det foreslåtte grunnlovsutkastet og bare gjøre små endringer? I så fall kan EU-formann Silvio Berlusconi få oppfylt sin drøm om å undertegne «Romatraktaten II» på hjemmebane i desember.

Eller skal man la det stå til og ta en full dragkamp om alle endringene de enkelte land og institusjoner helst vil ha? I så fall blir man ikke ferdig før under det irske formannskapet, første halvår neste år.

Før valgene til Europaparlamentet i juni må grunnloven i alle fall være klar, sies det. Men åpnes alle frontavsnitt, kan ingen garantere noen enighet i det hele tatt.

Observatører har lett for å ty til kynisk optimisme på EUs vegne: De blir alltid enige til slutt, lyder det. Det er ingen naturlov, innvender de som sitter midt oppi prosessene: Folk skulle bare visst hvor tett vi er på sammenbrudd noen ganger.

WTOs loddrette sammenbrudd i Cancún skulle også gi de kyniske optimistene litt å tenke på. Tunge, internasjonale prosesser er intet spill for galleriet. Reelle, sterke interesser står på spill.

EUs har hatt et behov for å definere og rydde opp i seg selv, særlig med tanke på den forestående utvidelsen fra 15 til 25 medlemsland. Arbeidet kom et langt stykke på vei da EUs Reformkonvent, ledet av Frankrikes tidligere president Valery Giscard d'Estaing, i juli la frem et helhetlig og nesten enstemmig forslag til grunnlov for EU. Kun en liten gruppe euroskeptikere - motstandere av EUs integrasjonsprosess eller hele EU - var ikke med på laget.

Mange ble forbløffet over at Giscard og hans 105 kvinner og menn kom i mål. Enda flere lot seg forbause over at den foreslåtte grunnloven ikke er en serie av tamme kompromisser. Mye er faktisk både substansielt og sprekt.

Men fort ble overraskelsen avløst av de vanlige dragkampene: Små land mener de store får for mye å si, de store mener de små har fått for mye gjennomslag. Her har nok de små landene mest rett. Grunnlovsforslaget dreier makten mer mot de store. På den annen side vil mange mene at det var helt nødvendig, nå som EU blir utvidet med ni nye små land og bare ett stort.

Føderalistene mener grunnlovsforslaget er for mellomstatlig, og motsatt: De som ønsker at nasjonalstatene fortsatt skal ha mest makt i EU mener grunnloven gir for mye til Europaparlamentet og flertallsbeslutninger i Rådet. Her later det til å være mer 50-50. Mer makt går til Europaparlamentet og til flertallsbeslutninger, men samtidig blir grensene for EU-nivåets makt klarere trukket og de nasjonale parlamenter får for første gang en viktig rolle å spille.

Det mest positive foran regjeringskonferansen i morgen er at EU-lederne har et reelt utkast på bordet. De store landene synes også å være innstilt på å unngå konflikt. Selv Storbritannia, som ellers alltid protesterer når EUs institusjoner tilføres mer makt, har sagt at de mener Reformkonventets forslag er ganske bra. Men det sier nok også litt om at forslaget har en vridning til de stores fordel. 19 små og mellomstore land har på sin side - i et felles utspill – sagt at de ikke vil finne seg i å bli «truet» til taushet. De vil ha diskusjon om flere nøkkelpunkter, blant annet Kommisjonens sammensetningen og avskaffelsen av det roterende formannskapet til fordel for en fast rådspresident.

Faren er til stede for kriser og spetakkel utover høsten. Mest redd er EU-strategene - hvem nå de måtte være – likevel for neste fase. Mange land har varslet folkeavstemninger for å ratifisere grunnloven og på slike evenementer skjærer det seg ofte for EUs integrasjonsprosess. Folk flest forstår – forståelig nok – ikke så mye av det som skjer. Da er det lett å stemme nei. I Brussel tas folkelige nei med stort alvor.