Brrrr. Brrrr. Det summer i digitale zoomer. Ut... inn... så ut igjen. Linsene beveger seg i usikre firkanter: til venstre, til høyre, opp og ned. Knær bøyes, rettes ut igjen. Føtter famler bakover, så fremover. Smil stivner. Skal det egentlig smiles her? En utålmodig slektning lener seg mot metallgjerdet.

— Ta nå bildet, da!

— Jammen, jeg får ikke alt med!

Det er ikke så lett å forevige et flere kvartaler stort hull i bakken for feriealbumet.

— Ikke stopp opp! Beveg dere videre! roper politiet.

Ingen besøker New York nå uten å ta turen innom Ground Zero. Det er blitt byens heteste turistattraksjon. Noen reiser hit bare for å se det.

— Vi fikk en tur til spesialpris etter 11. september. Det er veldig spesielt å være her, sier Thea Biemans fra Nederland, på weekendtur med sin nevø Marco.

— Vi blir litt trist, skyter Marco pliktskyldigst inn.

Politibetjent Denise Sakil smiler høflig over gjerdet. Hun er en trinn liten svart kvinne, og likner på alle de andre trinne politifolkene i NYPD, både svarte og hvite. New York-politiet er kjent for sin forkjærlighet for smultringer. Alle spør Denise hvor tårnene har stått. Hvor de får billetter til utkikksplattformen der det går an å se ned i hullet.

— Folk fra hele verden, sier hun og smiler igjen. New York-politiet er ikke kjent for sin blide høflighet. Det er underlig. Kanskje er det riktig, at byen er blitt litt vennligere?

— Fikk du ikke lyst å slutte etter 11. september? spør vi Denise.

— Nei, er du gal. Jeg har vært politi i 21 år, sier Denise.

— Jeg elsker denne jobben.

Hun synes ikke at turistene er plagsomme. Alle oppfører seg pent. Til og med suvenirselgerne kan Denise tåle.

— Byen trenger pengene, sier hun nøkternt. – At noens ulykke er andres brød er en del av hverdagen her. Vi er survivors.

Folkemassen trykker på, iført caps med «Ground Zero». Luer med NYPD. T-skjorter med «We will never forget». Jakker med amerikanske flagg, slips med bilder av World Trade Towers og vesker med «The heroes of 9-11-2001».

Glem alt som heter takt og god smak. Her er det den allmektige dollar som bestemmer, og bare kinesernes fantasi som setter grenser.

«Made in China» står det under plastboblen. Den er fylt med vann og inneholder en miniatyrutgave av Twin Towers, foruten en sykebil, en brannbil, og en ambulanse. Når man rister på boblen blir himmelen over World Trade Center fylt med stjerner, måner og musikalske noter (muligens hadde den kinesiske plastboblefabrikken noter til overs).

Det er fem timer kø for å komme opp på plattformen. Den er en rampe bygget tre-fire meter over bakken der det er mulig å få et glimt ned i hullet. Hvor arbeidet med å grave frem likrester fortsatt pågår.

For å komme opp på plattformen må man ha billett. For å få billett må man gå til South Street Seaport, på motsatt side av downtown.

Det betyr en kanossagang nedover Fulton Street, en trang, støvete gate som er blitt fullstendig okkupert av suvenirboder med Attack on America! i small, medium og large.

Nedover gaten finner vi alle tenkelige objekter omgjort til suvenirer for de falne Twin Towers. Det selges fotoalbum med katastrofebilder. Store plakater av de eksploderende bygningene, av gråtende, livredde mennesker. Strikkegensere, nøkkelhanker, grillvotter.

Vi får øye på et slips i en slags spesielt heslig polyester prydet med det amerikanske flagget og en tegning av World Trade Center. Når vi gnir det mellom fingrene i vantro, dukker en støyende selger straks opp, som Aladdin fra lampen.

— Ja? skriker han. - Skal det være et slips? Han har mye rart i butikken sin. Han har kopper og fat og fingerbøll og frisbeer og alt som har en overflate stor nok til å prydes med et bilde av tårnene som nå er borte.

— Hva med et shotglass? roper han og veiver i retning et monter fullt av små WTC drikkeglass. Mannen ser ut til å jobbe ut ifra en filosofi om at jo mer han støyer, jo mer sannsynlig er det at vi kjøper. Han rasler med nøkkelknipper og vifter med luer og skrur i gang en liten politibil med opptrekksmotor. Peker ivrig på noen ubestemmelige plastobjekter, som heller ikke han har noe navn på.

— Se på den! forlanger han irritert.

Vi velger oss noen postkort med bilde av de eksploderende tårnene. Hilsen fra New York.

En gjeng med brannmenn har stoppet midt i turistskaren på South Street Seaport. Folk stimler omkring dem, ber om autografer, om et bilde sammen med dem. Brannmennene poserer villig på grillen av bilen.

— Hver dag er det sånn, sukker Lou Larossa. Men han smiler når han går inn igjen i bilen. Han er helt. Kjendis.

— Vi er fra Engine 7. Du vet, det ble laget tv-program om oss, sier han.

— Åh ja, sier vi og later som vi vet.

En eldre mann kommer løpende. Han gir Lou en T-skjorte før Engine 7 farer av gårde. Dick Paulus er pensjonert brannmann fra California, på pilegrimsferd til New York. Han begynner å gråte når han skal snakke.

— Unnskyld meg, sier han og drar håndbaken over kinnet.

Vi ser forvirret på ham et øyeblikk. Det er flaut. For oss, som har kjøpt pannebånd med «Ground Zero» på for moro skyld.

— Hva synes du om at de gjør dette til en turistattraksjon? spør vi beklemmet.

— Vel... sier Dick og trekker på skuldrene.

— Folk vet vel etter hvert at det er slik amerikanere er. Vi gjør penger på alt. It's the American way.

SISTE REST: Arbeiderne samlet seg for et par dager siden ved den siste rest, siste gjenværende søyle, etter sør-tårnet i World Trade Centre.
FOTO: AP/SCANPIX