Møkken fra svineprodusenter bidrar til store utslipp av klimagassen metan. Mange anlegg i utviklingsland som fanger denne gassen, får selge FN-godkjente klimakvoter. 76 prosent av kvotene som staten hittil har inngått kjøpsavtaler for frem til 2020, stammer fra avfallsdeponier og svinefarmer i den tredje verden. Det viser tall BT har innhentet fra Klima— og miljødepartementet.

Staten kjøper også klimakvoter gjennom fond i Verdensbanken og FN, men de aller fleste kommer fra prosjekter som er definert som såkalte «sårbare». Og det er her er her grisemøkken og bossfyllingene kommer inn i bildet.

Bossfyllinger i storbyer

— Sårbare prosjekter er de som vil bli nedlagt hvis de ikke får inntekter fra salg av klimakvoter. Dagens markedspriser er for lave til å dekke løpende driftskostnader, sier avdelingsdirektør Sigurd Klakeg i Klima- og miljødepartementet.

Regjeringen kjøper kvoter for å innfri deler av Norges forpliktelser om å redusere de nasjonale klimagassutslippene i den andre Kyotoperioden (2013-2020). Norge har forpliktet seg til å redusere utslippene med 30 prosent i 2020, og to tredjedeler av kuttene skal tas her i landet.

Statsminister Erna Solberg har tidligere innrømmet at det blir vanskelig å nå 2020-målene om utslippskutt på hjemmebane.

I forslaget til statsbudsjett for neste år, fremgår det at Norge må bidra til å kutte utslippene utenfor landets grenser med 11— 12 millioner tonn CO2-ekvivalenter pr. år for å innfri 2020-forpliktelsen. Regjeringen vil bruke 306 millioner kroner til formålet neste år, og ber om Stortingets fullmakt til å inngå avtaler om kvotekjøp for inntil to milliarder kroner med utbetalinger fra 2016.

De tre største enkeltleverandørene av utslippskvoter til Norge de neste årene, er to avfallsdeponier i Brasil og ett i den colombianske hovedstaden Bogota. Felles for disse anleggene er at de samler opp den potente klimagassen metan fra deponiene. Metan har en klimaeffekt som er 20 ganger kraftigere enn CO2 (karbondioksid).

Ut med vind og vann

Staten har dessuten inngått avtale om kjøp av mer enn to millioner kvoter fra komposteringsanlegg, de aller fleste hos grisebønder i Kina.

— Dette er anlegg der dyreekskrementer samles i tanker og der metangassen brukes til oppvarming og matlaging i husholdninger, sier Klakeg.

Den tredje hovedkategorien er prosjekter som stanser utslippene av lystgass i salpetersyre-produksjon i utviklingsland.

Staten kjøpte tidligere flest klimakvoter fra vannkraftverk og vindparker i Kina og India. En rekke rapporter og kritiske medieoppslag - deriblant i BT - konkluderte med at svært mange av disse prosjektene ville blitt bygget uansett om de fikk selge klimakvoter eller ikke. På den måten brøt de et grunnleggende prinsipp i FN-systemet om at bare de prosjektene som er avhengig av kvotesalginntekter for å bli igangsatt, blir godkjent som selgere.

Kollaps

Staten har overlatt til miljøfinansieringsselskapet Nefco å administrere kjøp av 30 millioner kvoter fra sårbare prosjekter. Så langt er det kjøpt 21 millioner kvoter gjennom denne rammen. Denne uken ble andre anbudsrunde utlyst, og her sikter regjeringen seg inn mot kjøp av minst fem millioner kvoter fra de aller fattigste landene (de såkalte MUL-landene).

Retten til å slippe ut klimagasser har de siste årene gått på billigsalg. Det internasjonale kvotehandelssystemet har klappet sammen og en FN-sertifisert kvote koster i dag mellom 10 og 30 eurocent. Den norske stat betaler imidlertid ti ganger markedspris fra de såkalt sårbare prosjektene.

Betaler overpris

— Vi har frikoblet oss fra det ordinære markedet og kjøper nå gjennom en anbudsordning der det bare er sårbare prosjekter som er kvalifisert. I den første anbudsrunden var snittprisen 2,28 euro pr. kvote. For å gjøre det lettere for prosjekter i de minst utviklede landene, har vi satt av en ramme på inntil fem millioner kvoter hvor vi kan betale inntil fire euro pr. kvote. Det har vært bred politisk tilslutning på Stortinget om denne linjen, som er et norsk bidrag til å opprettholde og utvikle et internasjonalt kvotesystem, sier Klakeg.