FLEMMING ROSE

Charles Kupchan flirer i det skjegget han ikke har når Bergens Tidende fanger ham i telefonen på vei ut døren på Georgetown University i den mest idylliske delen av den amerikanske hovedstaden på vei til flyplassen der han skal nå et fly til Amsterdam.

Kupchan flirer fordi smilene er stivnet på hans kritikere, mens folk står i kø for å kjøpe hans nye bok «The End of the American Era», som er blitt en bestselger. Etterspørslen er steget i takt med at folk på begge sider av Atlanteren ønsker en forklaring på den økende splittelsen mellom USA og nære europeiske allierte som Tyskland, Frankrike og Belgia.

— Inntil de transatlantiske spenningene brøt ut, tenkte de fleste som hørte om min bok at jeg var en smule sprø, ler Kupchan.

— Hva for en transatlantisk splittelse snakker du om? Sa de. Hvordan skal det noen gang kunne skje? Men nå, når Amerika og store land i Europa samt den europeiske opinion ser ut til å skilles i så avgjørende spørsmål som krig og fred, er det gått opp for folk at det er noe i gjære. Krigen i Irak og den diplomatiske striden som fulgte med, stemmer med den brede, historiske tendens jeg skriver om i min bok. Men jeg er overrasket over tempoet. Jeg trodde at Europas separasjon fra USA ville ta minst et tiår, men nå utvikler det seg nærmest dag for dag, sier Kupchan.

Charles Kupchans flir er på ingen måte hoverende. Jo, det er intellektuelt tilfredsstillende å se sin analyse få gjennomslag, men som internasjonalist av clintonsk snitt er han i virkeligheten dypt bekymret, og hvis han har rett, har Norge også grunn til å rynke pannen. Norsk sikkerhetspolitikk har nemlig siden Annen verdenskrigs slutt og opprettelsen av NATO i 1949 basert seg på USAs tilstedeværelse i Europa. For et lite land som Norge utgjør den atlantiske forbindelsen til USA ryggraden i vår sikkerhet.

Men nå kommer Charles Kupchan og forteller oss at USA er i ferd med å rive opp teltpælene i Europa, er klare til å pakke greiene sine i en ikke fjern fremtid og at Den kalde krigens nære atlantiske samarbeide kan vise seg å være et unntak snarere enn regelen. Ifølge Kupchan må europeere, som lengter etter Clinton eller en annen demokratisk president i Det hvite hus, ikke gjøre seg noen illusjoner om retur til et internasjonalt orientert USA som lytter til sine venner i Europa og FN, om bare demokratene gjenerobrer Det hvite hus. Det handler mer om dypere historiske tendenser enn om personer og politisk ståsted.

— Jeg skrev det første utkastet til min bok før Bush rykket inn i Det hvite hus, dvs. tendensene var der allerede. Det er riktig at splittelsen ikke ville ha skjedd så raskt hvis Al Gore hadde vært president, men instinktet til å handle på egen hånd, problemet med å involvere seg i internasjonale institusjoner var uttalt allerede under Clinton. Han var verken begeistret for Kyoto eller Den internasjonale krigsforbryterdomstolen, og USA handlet flere ganger utenom FN under Clinton. Jeg mener at vi vil være samme sted i 2015, enten den neste presidenten er demokrat eller republikaner, anfører Kupchan.

Han tror at Storbritannia, Polen, Danmark, Spania, Italia og andre som har støttet USA i krigen mot Irak i det lange løp vil bli skuffet.

— Disse landene støtter USA på grunn av troen på det transatlantiske fellesskap, men etterhvert som det går opp for dem at dette fellesskapet er på retrett og oppløses, vil de bli nødt til å satse på det nest beste valget, samarbeid og integrasjon i EU, tilføyer Kupchan.

De interne drivkreftene i USA bak denne prosessen må søkes i økende regionale spenninger og en styrking av de jordbruksstatene i sør og fjellstatene i vest, som er nykonservative og stemmer på den delen av det republikanske partiet som svinger taktstokken i øyeblikket. Dessuten er USA på vei vekk fra den smeltedigel landet var i industriepoken, da etniske grupper møttes på store arbeidsplasser. I den digitale tidsalder blir rasene igjen atskilt, USA kommer til å bestå av flere enklaver, økonomiske, sosiale og etniske, mens amerikanere fra de latinamerikanske landene i løpet av en overskuelig fremtid vil utgjøre en tredjedel av befolkningen.

— Det vil forandre vårt land. Latino'erne er samlet i de store statene med mange stemmer, og de er ikke så opptatt av Europa. De vil tvinge politikerne til å konsentrere seg om den vestlige hemisfære i stedet for om Europa. Dessuten har forskjellen i trusseloppfatning endret seg etter 11. september. USA føler seg sårbar og sint, og har sikkerhetspolitisk flyttet oppmerksomheten fra Europa til Midtøsten og det nordøstlige Asia, påpeker Kupchan.

Kupchan spår at USA i de kommende årene vil svinge mellom handling på egen hånd som i Irak eller tilbaketrekning til isolasjonisme. Akkurat nå fører USA krig, og bekjemper sine fiender ute i verden, men Irak kan meget vel utløse et politisk tilbakeslag blant Bush' velgere, og Kupchan tviler på at krigen mot terror kan engasjere USA i resten av verden så lenge som formidable og synlige fiender som Sovjetunionen, Japan eller det nazistiske Tyskland gjorde.

— Kjernelandet i USA er mye mer isolasjonistisk enn imperialistisk, så jeg vil ikke utelukke at Bush' velgere vil tvinge ham til revisjon av den nåværende strategien. De vil spørre: Hvorfor skal vi ha 250.000 tropper stasjonert i Irak til å styre vår nye koloni? Legg også merke til at det i de siste månedene har kommet stemmer til fordel for tilbaketrekning av våre tropper fra Sør-Korea. USA ser seg selv som et land som gjør noe positivt for verden, og hvis verden sier: Yankee, go home, så sier amerikanerne, fint, vi pakker våre kofferter og reiser, forklarer Kupchan.

En kommende amerikansk isolasjonisme vil ifølge Kupchan også bli provosert av den feil strategi og forståelse av verden som de nyonservative rundt Bush styres av. Ifølge Kupchan kom det som et sjokk for Bush og hans administrasjon at små land i FN som Angola, Kamerun og Chile var villige til å si nei til USA sammen med Tyskland, Frankrike og Russland. Bush følte seg fanget i en felle, og det vil gå lang tid før han igjen går til FN i en viktig sak.

— Den nykonservative strategien består av tre elementer. For det første mener de at verden vil bøye seg for USA jo mer ubøyelig og sterk USA er. Vi har nå sett at det ikke forholder seg slik. For det annet insisterer de på at USA ikke har bruk for internasjonale institusjoner fordi de legger bånd på USAs handlefrihet, men det er jo nettopp derfor vi har bruk for dem. Andre land ser dem som en garanti for en forutsigbarhet og begrensning av USAs makt, så når Washington bryter med institusjonene, blir resten av verden bekymret. Endelig har de nykonservative en oppfatning av at militær dominans er inngangsbillett til makt og innflytelse overalt, men det er en misforståelse. Det har forløpet i Irak understreket.

Kupchan er enig med sin landsmann Robert Kagan - forfatter av en annen bok om splittelsen mellom USA og Europa, men med andre konklusjoner - i at Europas svakhet er en av årsakene til den transatlantiske splittelsen, men Kupchan mener at Kagan undervurderer Europas økende styrke og vilje til å sette seg opp mot Pax Americana.

— Hvis det bare handlet om Europas svakhet, så ville jeg aldri ha denne samtalen med deg, for da ville Europa være irrelevant, men det er Europa ikke, og derfor vekker splittelsen bekymring. Europa befinner seg i øyeblikket i et ingenmannsland, hvor det er for sterkt til å være Washingtons lakei, men for svakt til være en seriøs partner eller troverdig motvekt. Men Kagan tar etter min mening helt feil når han reduserer det hele til et spørsmål om det mektige og sterke USA overfor det lille, dovne Europa. Det er langt mer komplisert, og Europas styrke er en minst like viktig faktor, dets integrasjon og fremkomst som en kraft som er i stand til å sette seg opp mot USA.

Kupchans bok er fylt med historiske paralleller og analogier. Han mener at USA befinner seg i samme situasjon som det britiske imperiet som i det 18. århundre ga plass for Amerikas fødsel og vekst som stormakt. - USA, sier Kupchan, bør gi Europa en hjelpende hånd på vei frem mot dets status som supermakt. I øyeblikket har han vanskelig for å se at det vil skje. For dem som ynder å henvise til USAs og Europas verdifellesskap som et sikkert bolverk mot kriser, konflikt og til slutt splittelse, gjør Kupchan oppmerksom på splittelsen av den kristne verden mellom Roma og Byzants i det 3. og 4. århundre.

— Det dreide seg opprinnelig om et imperium basert på kristendommen, men så snart du fikk to forskjellige hovedsteder, en i Rom og en annen i Konstantinopel, begynte rivaliseringen, og, spør jeg, er ikke det samme i ferd med å skje i forholdet mellom Washington og Brussel?