GOMA TAR IMOT i en velstelt leilighet i Bergen sammen med sin ene kone og en tenåringsdatter. På veggen henger skriftsteder fra Koranen og bilder fra Mekka. Fra hjørnet av stuen flimrer nyheter fra den arabiske kanalen Al Jazeera over fjernsynsskjermen.

Datteren serverer rød saft i høye glass, faren byr på sigaretter.

— Jeg ble ikke dømt for menneskesmugling. De tre andre fikk flere års fengsel. Jeg ble sluppet fri, forklarer Goma når han blir bedt om å fortelle hva som skjedde etter at han ble utlevert til Tyskland.

MANNEN VIRKER trygg og rolig. Han er vestlig kledd, med skjorte og grå dressbukse. Ryggen er ikke lenger så dårlig som da han satt i rullestol i Tyskland. Den høygravide konen sitter ved siden av ham i plysjsofaen iført en tradisjonell kurdisk kjole og følger med.

— Hva slags dom fikk du da?

— Jeg ble løslatt. Men tyske myndigheter ville ikke betale hjemreisen min.

— Tyske domspapirer viser at du ble dømt til to år og syv måneders fengsel?

42-åringen ser ut til å streve litt med å forklare tolken sammenhengen.

— Jeg ble sluppet fri med en gang. De ville bare ikke betale hjemreisen, fastholder han. Å få Osman Goma til å snakke om dommen som Bergens Tidende har en kopi av, er ikke mulig. Han gjør det også klart at han ikke ønsker å bli fotografert.

I BERGEN lever 42-åringen under et helt annet navn. Men det var som Osman Goma han havnet i tysk politis søkelys. Navnet dukket opp i telefonsamtalene som ble avlyttet.

— Jeg fikk beskjed av de andre om at jeg ikke måtte si mitt egentlige navn over telefonen. Så fant jeg på Osman Goma, sier 42-åringen og ler en forsiktig latter.

Han innrømmer å ha brutt loven, men forteller en helt annen historie enn den som fremgår av de tyske dommene mot ligamedlemmene.

— Politiet hadde to opptak med min stemme på. «Er dette din stemme?» spurte de. «Ja», sa jeg. En mann må alltid fortelle sannheten. Aldri annet enn sannheten, understreker tibarnsfaren.

I opptakene tilbyr Goma seg å smugle til sammen syv kurdere til Europa.

— Jeg stod i pengegjeld til mannen som hadde smuglet familien min til Europa. Derfor gjorde jeg det. Det var galt, sier Goma i dag.

DE LANGT MER ALVORLIGE punktene i dommen nekter han først ethvert kjennskap til. Flyktningskipet «Sam» vil han ikke høre snakk om.

— Jeg hadde ingenting med det skipet å gjøre. Jeg vet ingenting. Jeg bare hjalp de syv.

— I tyske domspapirer står det at du var med og organiserte leien, og at du selv betalte inn 14.000 dollar?

— Nei, nei. Du må være dårlig i tysk, ler 42-åringen.

Noen minutter sener gir han en annen versjon, og innrømmer å ha prøvd å hjelpe «Sam»-flyktninger videre fra Tyskland.

— Hele Europa visste at «Sam» var kommet. Alle kurdere kjenner mannen som organiserte turen. Når han sender et skip, vet alle det, sier Goma.

DET ER i det hele tatt vanskelig å få Goma til å gi et sammenhengende bilde av hva han har drevet med de siste årene.

Først sier han at familien ble sendt i forveien til Norge, slik han har fortalt til tysk og norsk politi. Senere i samtalen er versjonen en annen: Han reiste først, familien kom etter.

Spørsmålet om hva han i så fall drev med i Europa før han meldte seg og søkte asyl i Tyskland våren 2000, avfeier han med et unnskyldende smil.

— Jeg vil ikke snakke om det.

Det eneste 42-åringen ikke er til å misforstå på, er at han angrer det han har gjort, og at han er glad for å bo i Norge. Han venter fortsatt på svar på søknaden om permanent opphold. Før han ble arrestert så alt ut til å gå i orden, nå vet han ikke sikkert hva som vil skje.

— Alle kan gjøre feil. Men jeg har ikke solgt narkotika, og jeg har ikke drept noen.

— Hva synes du om menneskesmugling?

— Det er umenneskelig og skittent. Ingen liker dem som driver med det, sier Osman Goma.