TRINE EILERTSEN

Forhandlingene i World Trade Organization (WTO) skal gi medlemmene tilgang til markeder i andre land, mot at de åpner opp sine markeder for de andre medlemmene. Slik skal alle landene få handle mer, produsere mer, tjene mer, og skape mer velferd.

Ja, enklere kan det vel ikke bli?

Eller vanskeligere.

For det finnes knapt noen vanskeligere forhandlinger på hele kloden enn nettopp disse. Offisielt sett er det en viss enighet om målet, økt handel og velferd for alle. Men det er langt fra enighet om midlene. Det er uenighet om hvem som saboterer møtene underveis, og hvem som vil vel. Det er de rike mot de fattige, de rike mot andre rike, og fattige mot andre fattige. Noen eksempler på noen rike og fattige sammen mot andre fattige har vi også sett. Og omvendt. I september i fjor kulminerte uenigheten i fullt sammenbrudd i Cancun i Mexico, og det så mørkt ut for en videre liberalisering av verdenshandelen. Men temaet er viktig for så godt som alle verdens land, og de har brukt denne uken i Genève for å prøve å finne tonen igjen.

Punkterte i høst

Allerede før møtene startet var det mulig å merke en viss matthet. Ikke bare hos medlemslandene, som nok en gang skal gi seg i kast med en diskusjon som fremdeles bare omhandler rammeverket for det de egentlig skal forhandle om. Mattheten har øyensynlig spredd seg til antiglobaliseringsaktivistene, og dermed mediene også. Det er ingen store demonstrasjoner å melde om, det tikker få fargerike bilder inn fra Genève.

Det var annerledes i Doha i Quatar for tre år siden. Det var et gjennombrudd da det ble slått fast at utvikling i verdens fattige land skulle stå øverst på agendaen under de videre forhandlingene. Så langt alt vel. Men så skulle alle de flotte ordene konkretiseres i temaer for forhandlinger.

Det ender stadig i et evig dilemma. Hvem skal tvinges til å åpne sine markeder, og dermed utsette sine hjemlige produsenter for økt konkurranse? Og hvem som skal få lov til å innføre, eller beholde, handelsbegrensninger for å forhindre akkurat det samme? Ikke uventet har det vært et mønster der de rike landene har gått tungt inn for at de fattige landene skal fjerne handelshindre, mens de selv har kjempet med nebb og klør for å beholde sine egne hindre mot verden.

Det er den enkle versjonen av problemstillingen. I praksis er den svært så komplisert, ikke minst fordi alle forhandlerne vet at de skal balansere kravene fra sine hjemlige velgere med kravene fra den fattige delen av verden. De henger sjelden sammen.

Norge kutter i subsidiene

Jordbruk er og blir den hardeste nøtten i forhandlingene. Norge blir gjerne plassert blant de rike G10-landene sammen med EU. De er alle opptatte av å beskytte de få prosentene av befolkningen sin som lever av landbruk. Hittil har mange av de sterkeste ønsket at de fattige landene, der over to tredjedeler av arbeidsstokken driver med jordbruk, skal gi opp sine ønsker om å regulere og beskytte sin egen produksjon. Denne uken har man prøvd å finne ut hvordan både rike og fattige land skal åpne markedene sine, samtidig som det skal skapes rom for beskyttelse av særproduksjon i det enkelte land.

EU har strukket ut en ikke altfor ivrig hånd ved å si at de, med unntak av Frankrike, er villige til å droppe subsidieringen av sin egen eksport av jordbruksvarer. Norge er en del av denne fronten, og landbruksminister Lars Sponheim tilbyr å kutte i eksportsubsidiene. Det vil først og fremst ramme norsk osteeksport, og rundt 2000 melkebønder.

Bør lykkes nå

Sammenbruddet i Cancun har tvunget WTO-medlemmene til å snevre inn listen av forhandlingstema. En sammenslutning av afrikanske land var blant dem som ble provosert da EUs forhandlere prøvde å trekke inn nye spørsmål, som spørsmålet om investeringer, i Cancun. De fattige landene insisterer på at jordbruk må gjøres unna før nye, omfattende tema trekkes inn.

Det finnes en vilje til å komme et skritt videre nå. For skulle også dette møtet mislykkes, utsettes hele prosessen med enda et dyrebart år. Det vil noen si er helt i orden. Men få tror på muligheten for å reversere globaliseringen. Den er kommet så langt, og lever i så stor grad et eget liv, at det mer blir en diskusjon om hva følgene er, og hva vi skal gjøre for å påvirke effektene av globaliseringen. Jakten på markeder og valutainntekter stopper ikke fordi WTO-forhandlingene bryter sammen. Det foregår bare i andre rammer, eller mangel på rammer.

Vi har allerede sett hvordan for eksempel USA jobber med å få til toveis handelsavtaler med enkeltland etter Cancun. Avtaler, som den med Singapore, er blitt til som belønning for land som støtter USAs krig mot terror. Sammenhengen er ikke ny, og vi har neppe sett den for siste gang.

Det er noe av bakgrunnen for at spilleregler for internasjonal handel er et viktig tema i WTO. De skal regulere styrkeforholdet mellom sterke og svake land. Men de svake og fattige landene har lenge beskyldt de rike landene for å diktere også disse reglene.

Må lytte til de fattige

«Ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale», slo sammenslutningen av noen av de fattigere landene, G21, fast i september. Det kan være et slagord med tidsbegrenset gyldighet. Men det er liten tvil om at alliansen som ble ledet av Brasil, Kina og India satte en støkk i USA og EU. De må belage seg på at flere av verdens land ønsker å påvirke agendaen og formen på forhandlingene. Og det er ikke bare jakten på markeder som kan styre de rike landenes taktikk. Fattigdom og store forskjeller er ikke nasjonale eller lokale problem. Det er globale problem i en verden som har definert terrorisme som en felles utfordring. Følgene av at fattige mennesker søker nye muligheter i andre land er også global, og de rike landene merker presset mot egne grenser.

Sammenbruddet i Cancun kan vise seg å bli helt vesentlig for fremtiden til WTO-forhandlingene. Kravene om åpnere, og mer demokratiske prosesser i WTO blir heller ikke mildere etter dette møtet.

<b>FREDELIG PROTEST:</b> Den britiske organisasjonen Oxfam demonstrerer mot USA, EU og Japans taktikk under WTO-møtet i Genève. FOTO: REUTERS