PER NYHOLM

Diyarbakir

Fra en byggeplattform i enden av Diyarbakirs lufthavn kan man se ut over en teltby som mange synes er mystisk. De er satt opp, kolonne etter kolonne ut mot de snøkledde Taurusfjellene. Er det 100 av dem, kanskje 200? Det går ikke an å se på omkring en kilometers avstand. Men det er mange av dem. Noen soldater spaserer frem og tilbake, sikkert opptatt av oppgavene som gir mening i den militære sammenheng.

På plattformen sitter en gruppe arbeidere og spiser lunsj under den skarpe solen. De er i ferd med å grave en kanal som skal fjerne spillvannet fra et boligområde som ennå ikke er ferdig bygget, sier de.

Et par hundre meter fra dem har nederlandske NATO-soldater innrettet sin kommandosentral for i hvert fall fem klart synlige antimissilramper av typen Patriot. Målretningen er ikke til å ta feil av — sørøst, vendt mot eventuelle raketter fra Irak.

Stått i ukevis

Er soldatene i de ørkenfargede teltene amerikanere? Vannverksarbeiderne svarer at det vet de ikke. Teltene har stått der i ukevis, sier de. Nasjonale flagg ses ikke, verken Stars and Stripes eller Tyrkias røde fane. En tyrkisk kilde med god forbindelse til hæren sier at teltene på den militære siden av lufthavnen tilhører amerikanerne. Det er flere hundre av dem, hevder han.

Problemet med denne forsikringen er at Washington i full offentlighet har trukket ut de styrkene som de planla å sende over grensen til Irak, en bevegelse regjeringen i Ankara forbød av hensyn til egne sikkerhetsinteresser - som for en gangs skyld ikke løp parallelt med USAs.

Kurdisk offensiv

I virkeligheten er mange av disse amerikanske troppene her ennå, fortrinnsvis høyt spesialiserte kommandosoldater som antas å spille eller skulle spille en rolle i de begivenhetene som nå finner sted i Iraks nordlige, kurdiskbefolkede provinser.

I Diyarbakir kan man høre at kurdiske militser, de såkalte peshmergaer, har drevet de irakiske soldatene vekk fra sine stillinger nær Arbil og ned mot oljebyen Kirkuk. De er støttet av amerikanske styrker på bakken samt amerikanske bombefly og amerikanske missilangrep.

I det østlige Irak har peshmergaerne, igjen støttet av amerikanere på bakken og amerikanske kampfly, fordrevet den beryktede Ansar-al-Islam-gruppen (mulla Krekars gruppe) fra støttepunktene nær grensen til Iran. De fundamentalistiske ansarere, som også kaller seg Islams Hjelpere, har i årevis terrorisert sine kurdiske landsmenn. De er nå drevet opp i et så godt som utilgjengelig, snøkledd fjellandskap, sies det.

Slike rapporter røper at amerikanske soldater og amerikanske rådgivere i betydelig antall er på plass i de kurdiske områdene, der de samarbeider med både Massud Barzanis Kurdiske Demokratiske Parti sør for den tyrkiske grensen og Jalal Talabanis Kurdiske Fedrelandsfront i Suleimanije nær Iran. Disse klanførerne er normalt svorne fiender, men opprettholder for tiden en slags fred til ære for USA i håp om at Washington senere vil belønne dem med en selvstendig stat.

Tyrkisk mareritt

For tyrkerne er det hele et mareritt. De frykter at den tiltagende krigen på den irakiske nordfronten skal sende 100.000 kurdiske flyktninger i retning Tyrkia. De frykter også at Irak skal bli oppløst i sine ulike deler - arabiske, kurdiske, persiske, shiamuslimske og sunnimuslimske - og at kurderne virkelig oppretter sin egen stat med muligens fatale følger for Tyrkias territoriale integritet.

På denne bakgrunn er det som om den tradisjonelle amerikansk-tyrkiske allianse fungerer mye bedre i praksis enn mange diplomatiske og knapt så diplomatiske uttalelser. Sjefen for de amerikanske fallskjermssoldatene i Nord-Irak, general Henry Osman, har sitt hovedkvarter i Silopi nord for grensen og et forbindelseskontor i Salahuddin på den irakiske siden. Dette for å lette kommunikasjonen mellom tyrkere og kurdere. Osman sier hva den tyrkiske regjering sier, og hva de kurdiske militser ikke bryr seg om å høre, nemlig at koalisjonshæren vil «bevare Iraks territoriale integritet og sikkerhet».

Trent på gatekamper

Avisen Milliyet konstaterer at amerikanerne i havnebyen Mersin har losset 25 nye Black Hawk-helikoptere, ennå i sine originalpakninger, og at 82 militære containere med ukjent innhold er ankommet havnen i Iskenderun. Amerikanske soldater har dessuten trent på gatekamper i Mardin like nord for den syriske grensen og et par timers kjøring fra den tyrkisk-irakiske grensen. «Det ser med andre ord ikke ut til at de er i ferd med å forlate Tyrkia» skriver avisen.

Avisen Zaman anslår samme tone. «Washington sender ut blandede signaler. Tilbaketrekningen fra forlegningene i Nusaybin og Kiziltepe foregikk i et bemerkelsesverdig langsomt tempo. Samtidig losser amerikanerne forskjellig materiell i Iskenderun og Mersin. Dette styrker påstanden om at den amerikanske tilbaketrekningen fra Tyrkia bare var et taktisk trekk».

I Diyarbakirs gater ser man ikke skyggen av en eneste amerikaner. Teltleiren ute ved flyplassen vekker til ettertanke, men forblir et mysterium.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende