ATLE ANDERSSON

Indonesia har en offentlig og privat utenlandsgjeld på mer enn 800 milliarder kroner. Thailand og Sri Lanka bærer også tunge gjeldsbyrder. Landene står overfor formidable gjenoppbyggingsoppgaver i de katastroferammede områdene. Milliardene til humanitært hjelpearbeid strømmer inn fra land og folk i alle verdenshjørner.

Men det stopper ikke her: Storbritannia, Tyskland og andre rike land har tatt til orde for å lette på gjeldsbyrden til Tsunami-landene. Britenes finansminister Gordon Brown går så langt som å foreslå hundre prosent gjeldssanering for Sri Lanka.

Diktatorgjeld

Det er en edel tanke, fattige mennesker i land som kjemper i gjeldshengemyren er de virkelige gjeldsslavene. Milliarder som kunne vært brukt til å bygge sykehus, skoler eller som nå — til å hjelpe flodbølgens ofre - forsvinner til rike kreditorer i form av renter og avdrag.

De moralske argumentene blir ikke mindre gyldige når vi vet at store deler av gjelden i en rekke land, deriblant Indonesia, stammer fra diktatur-epoker.

Mange steder ble lettlånte penger brukt til å finansiere luksus og annen moro for makthaverne og deres nærmeste. Diktatorgjeld, kalles det av soldaritetsorganisjoner. De hevder den er illegitim, og slår i bordet eksempler som Saddam Hussein, Filippinenes tidligere eneveldige hersker Ferdinand Marcos, D.R. Kongos gjennomkorrupte og brutale statsleder Mubuto Sese Seko og Zimbabwes Robert Mugabe.

Indonesias forhenværende president Suharto kan trygt føyes til listen.

Dilemma

Skal hardt prøvete befolkninger også måtte svi for gjeld som har finansiert moralsk forkastelige formål, for eksempel kjøp av landminer eller grov undertrykking, som i Irak?

Og hva når gjeldsbyrden truer grunnleggende menneskerettigheter, som retten til helsetjenester og rent vann, fordi tilbakebetalingen utgjør opp til 40 prosent av statsbudsjettet?

Den internasjonale gjeldsbevegelsen har gode argumenter, men de er også heftet med vektige motforestillinger.

Regjeringen fremhever noen av problemstillingene i sin egen handlingsplan for gjeldslette:

n Hvem og hvordan skal man avgjøre hvilke regimer som er «udemokratiske», eller hvilke statsledere som fortjener betegnelsen «diktatorer»?

n Er lån tatt opp for å kjøpe landminer illegitime uansett? Hva om det er demokratiske styresett som har skaffet seg minene?

Det enkleste for de mest gjeldstyngede landene hadde vært om de kunne bli slått konkurs, som en vanlig bedrift. Da måtte kreditorene delt ansvaret og tapene. Men internasjonal sedvanerett bygger på at et nytt regime overtar sin forgjengers forpliktelser, uansett hvor brutalt eller udemokratisk det var. Det motsatte vil fort kunne skape en uoversiktig finanspolitikk med høy risiko for långivere og dyrere lån, er argumentet.

Hvem trenger hjelpen?

FNs generalsekretær Kofi Annan har tidligere lansert opprettelsen av en uavhengig instans som skal vurdere om gjeld er legitim eller ikke. Et mål med en slik domstol må også være å sikre mer ansvarlighet i fremtiden.

Løftene om gjeldslette til de flodbølgerammede landene skaper også et annet dilemma:

Er det så sikkert at det er nettopp disse landene som trenger akkurat dette håndslaget mest?

Gode styresett

Bærende prinsipper i norsk gjeldslette-politikk er at landene forplikter seg til å utvikle såkalt godt styresett, at de frigjorte ressursene brukes til å bekjempe fattigdom og korrupsjon.

Indonesia ble i fjor rangert som tolvte mest korrupt av de totalt 145 landene på Transparancy International indeks. Observatører mener det er gode grunner til å stille spørsmål ved om Indonesia vil bruke gjeldslette-midler på Aceh-provinsen. Det er også hovedårsaken til at Norge krever vanntette garantier for å støtte den foreslåtte gjeldssaneringen.