BAK NYHETENE

PER NYHOLM

De vil — og så vil de likevel ikke. De er i alle tilfelle betenkte.

Det er det foreløpige inntrykk av sentraleuropeernes lyst til å gå inn i EU.

Slovenerne er inntil videre dem som har meldt seg under unionens blå fane med størst begeistring. Det undrer ikke. Det lille landet på Alpenes solside var i sin tidligere jugoslaviske skikkelse kjent som Balkans Tyskland, landet der økonomien kjørte, et land preget av sitt århundrelange opphold i den habsburgske keisers østerrikske riksdel. I motsetning til Kroatia, som også ble styrt av denne keiseren, men i hans egenskap av ungarsk konge og derfor av det hardtslående ungarske aristokrati.

Forskjellen ses til denne dag. Østerrike har vært medlem siden 1995. Slovenia og Ungarn vil være inne pr. 1. mai 2004, om alt går som planlagt. Hva det skal bli av Kroatia, som en forutinntatt vestlig offentlighet svikter igjen og igjen, men som også med jevne mellomrom svikter seg selv, er ikke godt å si. Et medlemskap vil i beste fall være i boks i 2007 sammen med Romania og Bulgaria.

Bindende fellesskap

Med kroatene, romenerne og bulgarerne er det i dag som med ungarerne, polakkene, tsjekkerne og balterne i går. De svinger begeistret med den europeiske fane, inntil det går opp for dem at de går inn i et bindende politisk og økonomisk fellesskap, ikke i en fotballklubb. Til overmål et fellesskap der sterke medlemmer har det med å pukke på såkalt vitale interesser til ugunst for de svake.

Da sentraleuropeerne i alt vesentlig - tsjekkerne nølte - hadde sluttet seg til Washingtons krig i Irak, våknet mange opp til denne virkeligheten. Spesielt Frankrike, men også Tyskland lot dem forstå at de heretter måtte regne med mindre økonomisk velvilje ved kassen i Brussel.

Polen, som det såkalt gamle Europas sinne gikk hardest ut over, har siden med sine millioner av bønder på små jorder - og en arbeidsledighet som nærmer seg 20 prosent - hatt det travelt med å reparere på sitt forhold til Paris og Berlin. Samtidig med at nettopp disse to hovedstedene reparerer på sine atlantiske forhold.

Uklarhet i Praha

Tsjekkia opptrådte mer spissfindig. Det er ganske enkelt umulig å finne ut av hva Praha mener. President Vaclav Klaus er erklært motstander av krigen i Midtøsten og har meddelt at Tsjekkia i motsetning til amerikanske påstander ikke deltar i de Villiges Koalisjon. Statsminister Spidla advarer statssjefen imot å overskride sine fullmakter. Hans forsvarsminister har sendt en spesialenhet og et feltsykehus til Irak. Men Spidlas sosialdemokratiske parti har fordømt krigen som illegal under folkeretten.

Det hele skal ha irritert USAs ambassadør Craig Stapleton i slik grad at han smekket alvorlig med døren etter et møte på Hradcin-borgen med president Klaus. Men kanskje er taktikken å behage både Washington, Paris og Berlin i ukene før EU-folkeavstemningen. Spidla imøteser den med bange anelser. Klaus er i beste fall en skeptisk europeer.

Liten entusiasme

Kort sagt må vesteuropeerne i det omfang det interesserer dem, nok innstille seg på at mange sentraleuropeere slutter seg til dem i EU uten nevneverdig entusiasme. Tendensen kan avleses av den slovakiske folkeavstemningen for vel en uke siden.

Av langt over fire millioner stemmeberettigete slovaker slepte godt to millioner seg til stemmelokalene i de to dagene folkeavstemningen sto på. Av disse stemte to millioner og en håndfull for EU-medlemskapet. Deretter kan man i Bratislava og Brussel skilte med en storslått seier. Hele 92 prosent av stemmene er avgitt til fordel for EU, sies det.

Men triumfen holder selvfølgelig ikke. Saken er at motstanderne og tvilerne i Sentral-Europa, generelt anslått til mellom 30 og 40 prosent, blir hjemme. De føler seg marginalisert og overflødige. Selv i Slovenia brukte kun 60 prosent sin stemmerett. I Slovakia ble denne tilstanden forverret av en dårlig kampanje som etterlot spesielt småbyer og landsbyer uvitende om hva som foregikk.

I Warszawa forbereder man seg allerede på å gjennomføre Polens medlemskap ved hjelp av en parlamentsbeslutning. At under 50 prosent av de stemmeberettigete skulle møte frem, anses absolutt som mulig.

Nyt fremmedstyre

I Polen og Tsjekkia samt Baltikum, der Litauen er inne mens Latvia nøler og Estland presser på, er det en tendens til å mene at man nettopp er blitt kvitt en russisk-kommunistisk okkupasjonsmakt. Mange er ikke i humør til å underkaste seg et nytt fremmedstyre, denne gang med adresse Brussel.

Den franske presidenten Jacques Chiracs konstatering av at de kandidatlandene som under Irak-krigen gikk den atlantiske vei hadde forsømt en glimrende anledning til å holde en lav profil, forbitret de nasjonalistiske polakkene i en slik grad at en minister i Warszawa bemerket at selv russerne oppførte seg høfligere. Dypere nede i den sterkt pro-amerikanske polske sjel ligger en fornemmelse av at EU vakler, at Washington ikke ønsker et forent Europa, og at Polen kanskje er bedre tjent med å slutte seg til amerikanerne enn til vesteuropeerne.

Fattigdom og glemsel

Tilbake finnes et problem som anfekter legitimiteten - ikke legaliteten - av de pågående folkeavstemningene, dette at meget store deler av de spurte ikke viser seg. Kanskje har de ikke en mening. Kanskje forstår de ikke hva som foregår omkring dem. Og for så vidt er de lette å overse: de fleste lever langt ute på landet. De utgjør, som et medlem av den tidligere borgerlige regjeringen i Budapest en gang bemerket, en fortapt generasjon.

De er gamle, ufaglærte eller småbønder - og i vid utstrekning arbeidsledige - som har trukket seg inn i sin egen verden av fattigdom og glemsel.

I den nye kapitalistisk-demokratiske verden, der de formelt bor, er det ikke plass til dem. Ingen ønsker dem, ingen har bruk for dem. De teller ikke.

NESTE UT: To eldre polske damer speiler seg i et butikkvindu med EU-reklame i Warshawa. Polen er neste land ut i rekken av folkeavstemninger - 8. og 9. juni skal polakkene til urnene. Også der er det ventet svært lav valgdeltakelse.

ARKIVFOTO: REUTERS