Schröder må ha lurt på hva som foregikk. Rett nok ble han valgt i 1998 like mye fordi folk hadde fått nok av Helmut Kohl som at de ville ha ham. Og rett nok har han ikke akkurat overoppfylt sine valgløfter.

Men da Bayerns ambisiøse ministerpresident Edmund Stoiber fra CSU ble opposisjonens kanslerkandidat, etter å ha vippet ut CDUs noe tafatte leder Angela Merkel, må Gerhard Schröder ha trodd at gjenvalget var sikret for ham og hans sosialdemokrater (SPD).

Rike, katolske Bayern har alltid vært noe for seg selv i Tyskland. Og delstatens eget konservative parti, Den kristelig-sosiale union (CSU), blir i resten av landet sett på som en ekstrem utgave av sin koalisjonspartner i rikspolitikken, Den kristelig-demokratiske union (CDU). De to unionspartiene deler Tyskland mellom seg; CSU har Bayern, CDU resten.

Det har vært opplest og vedtatt at en kandidat fra CSU aldri kan bli kansler — og slett ikke nå, etter gjenforeningen. Til det er de politiske og kulturelle forskjellene mellom sør og nord for store.

En av Edmund Stoibers forgjengere i CSU, den mer respekterte og slagkraftige Franz Josef Strauss, fikk sjansen mot SPDs Helmut Schmidt i 1980. Det gikk dårlig etter datidens målestokk. CDU/CSU tapte. Stoiber var generalsekretær for CSU og skrev selv i en intern valganalyse: «I deler av befolkningen, særlig i nord, støter S. på følelsesmessig motstand». Og «S» står her naturligvis for Strauss.

I dag har også Stoiber problemer utenfor Bayern. Da han i kjent, bramfri bayersk stil hamret løs mot rikets tilstand på et møte i Goslar i juli, møtte han både piping og bu-rop. Og en pensjonist klagde overfor Der Spiegel: «Slik kan han snakke i Bayern, men ikke i Tyskland!»

Som nevnt innledningsvis, Schröder må ha lurt. Til tross for at kansleren selv er langt mer populær, mer respektert, dyktigere i debatter og nærmest en internasjonal stjerne, lå den lett klønete utfordreren fra bondelandet i Bayern an til å vinne klart.

Det så heller ikke ut til å hjelpe at Stoiber tabbet seg ut offentlig med jevne mellomrom og at Schröder stadig gjorde det bedre på tv.

Meningsmålingene viste at CSU/CDU og alliansepartneren Fridemokratene (FDP) ville vinne klart.

Når velgere ikke lar de vanlige mekanismene gjøre inntrykk på seg, da er det virkelig fare på ferde. Det vet Al Gore alt om, Jens Stoltenberg også.

Da er velgerne under innflytelse av mer subtile ting. Ville tyskerne virkelig kaste Gerhard Schröder på båten av politiske grunner? Fordi han ikke hadde holdt løftet om å halvere arbeidsløsheten, for eksempel? Og fordi det er mer fart i økonomien til Edmund Stoibers Bayern?

Ikke rart kansleren var bekymret.

Ingen klassiske mekanismer syntes å virke. Å gå til krig mot noen er også en slik, men vanskelig å bruke for tyske kanslere.

Men så dukket det opp en joker, en slik Schröder ikke kunne bestille og som han selvsagt - vi skal ikke bli for kyniske! –ikke ønsket: Flommen i Sentral-Europa.

En nasjonal katastrofe er ikke kjekt, flommen gikk ut over mange mennesker, men for en sittende regjeringssjef like før valget har det sine fordeler. Og Gerhard Schröder visste hva han måtte gjøre.

Her var det rett på med gummistøvlene og ut og vasse i flomområdene. Kansleren kunne mistenkes for å ville utnytte situasjonen, men han hadde da et legitimt ærend. Og Schröder viste alvor og medfølelse fra første stund.

Edmund Stoiber nølte. Det er ikke rart. Situasjonen var vrien for ham. Selvsagt må regjeringen inspisere skadene. Men er det rett av opposisjonen å gjøre det?

Da Stoiber omsider fikk på seg støvlene og dro til Dresden, langt utenfor Bayerns grenser, fremstod det som klønete og altfor sent.

Gerhard Schröder var dessuten raskt ute med å foreslå å utsette løfter om lavere skatt for å hjelpe flomofrene. Stoiber vaklet lenge før han sa seg villig til det samme.

Oppmuntret av endelig å ha fått et overtak, bestemte kansler Schröder seg for å ta skrittet fullt ut – i hellig overbevisning om sin egen tillit og gjennomslagskraft. På et møte i Berlin sto SPDs lokale regjeringssjef Klaus Wowereit på podiet og erklærte at ingen skulle utnytte flomkatastrofen til politiske formål. Da den sterke applausen hadde lagt seg, ga han ordet videre til neste taler - Gerhard Schröder - som straks la ut om behovet for nasjonal samling for å hjelpe flomofrene!

De første målingene etter flommen tydet bare på en svak bevegelse i retning av den sittende regjeringen. Men etter hvert har tendensen forsterket seg og denne uken lå de to blokkene for første gang likt hos noen institutter.

Her er det på høy tid å nevne SPDs koalisjonspartner i Berlin, De Grønne.

Miljøvernpartiet er minst like kontroversielt i Tyskland som SV er i Norge. Og det er liten tvil om at De Grønne er en problematisk partner for SPD, til tross for at utenriksminister Joschka Fischer er blant landets mest populære politikere.

Valgtaktisk sett var det mye greiere i gamle dager, i Willy Brandts og Helmut Schmidts tid, da SPD regjerte sammen med liberale og liberalistiske FDP.

Når Edmund Stoiber advarer velgerne mot mer av det «rød-grønne regjeringseksperimentet», treffer han en nerve hos mange. Også i SPDs velgermasse er De Grønne bare måtelig populære. Men partiet ser ut til å redde seg i havn med om lag syv prosent av stemmene, klart over sperregrensen på fem prosent.

Tyskerne bestemmer seg søndag 22. september. For oss andre er spørsmålet naturligvis om valgets utfall får betydning for Europa og verden. Tyskland får utvilsomt større betydning, blant annet som følge av EUs utvidelse. Men det er uvisst om sammensetningen av Forbundsdagen vil ha all verden å si.