Julie og Neal von Ohlen er ikke spesielt opptatt av miljøvern.

Faktisk blir de litt perpleks når de blir spurt om det.

— Tjaaa, sier Neal, og klør seg litt på nesen og kikker ut vinduet.

— Jeg har vel egentlig ikke noe spesiell mening om det. Jeg har jo ingenting mot det. Sånn sett.

Pionerenes land

Men når Neal blir fremstilt som en miljøpioneer, da syntes han det blir feil.

— Det var, sier han, bare tilfeldigheten som ville det sånn.

En framsynt nabo med et lyspære-pling-øyeblikk. Og et samfunn av sindige bønder som ble enige om å satse sammen.

Hele livet hadde de dyrket de gedigne langstrakte åkrene. Og deres fedre før dem, og deres fedre før dem, og så videre tilbake til de kom over fra de tyske åkrene for to århundre siden.

Så en dag sto Neal og naboen Dough altså der og myste utover den forblåste prærien.

De så vinden som rev og slet i maisen. De så den store kraftledningen som gikk rett over eiendommene deres. De så elektrisitetsstasjonen.

Bingo.

Grønngrønn

2008 var det året da alt ble så grønt.

USA har blitt så grønt i det siste at «grønn» er det mest populære ordet i nye varemerker. Det går omtrent ikke an å hvile blikket noe sted uten å se slagordet «Go Green». I august foreslo endatil ordføreren i New York at det skulle settes opp vindmøller på skyskraperne og kanskje til og med på frihetsgudinnen.

Noe har hendt i den amerikanske psyken.

Nå er det jo slik at det lenge har vært en sterk miljøbevegelse i USA. I noen områder av landet har de hatt avfallssortering og vært opptatt av global oppvarming siden lenge før Krystle og Alexis slåss i svømmebassenget. Noen amerikanere har faktisk vært bekymret for miljøet så lenge at de har utviklet «øko-angst». (Heldigvis finnes der nå selvsagt psykologer som tilbyr øko-angst-terapi).

Men i det store og det hele har dette vært en nasjon hvor det å være miljøverner har vært så upopulært at det har hatt et eget utnavn: «tree hugger» (treklemmer).

Gamblet på vind

For fem år siden, når Neal og naboene begynte å leke med tanken om en vindmøllefarm, var tree hugger fortsatt et skjellsord og det var ikke engang lunken interesse for alternativ energi. Neal og naboene var imidlertid ikke opptatt av å redde jorden. De var opptatt av noe annet som også omtales som «green»: penger.

— Vi tok en stor sjanse, og investerte 750.000 dollar. Det var svært mye for oss, forteller Neal.

— Ingen av oss ante noe om hvordan vi skulle gjøre dette. Men vi skjønte at det var en stor mulighet.

Bøndene samlet seg i et selskap og hyret en konsulent for å sette sammen et kraftanbud til et lokalt kraftselskap. Så gjorde de en unik fellesavtale, der de ble enige om å dele profitten uansett hvor turbinene ble plassert. De vant anbudet, og ble enige om at det beste var å drive etter småkraftprinsippet, og leie ut land i stedet for å kjøpe sine egne turbiner.

Den ferdige pakken med distribusjonsavtale og fiks ferdige leasingavtaler gjorde dem til et attraktivt prosjekt for et stort internasjonalt vindkraftselskap, PPT.

På noen måneder satte PPT opp 67 vindmøller. November 2005 begynte strømmen å flomme fra de første turbinene med nok energi til 30.000 husholdninger. Nå er neste generasjon møller på plass og klar til å settes i produksjon.

— Målet er å bli landets største vindmøllepark med 350 turbiner, sier Neal.

Det var ikke alle naboene som var like begeistret for planene i begynnelsen, innrømmer bonden.

— Noen var helt klart veldig skeptiske. Vindmøller var ikke så vanlig. Men det økonomiske argumentet vant de over til slutt. En vindmølle bringer inn 4000 dollar i året. En avling på samme areal bringer inn 100 dollar. I tillegg har vi fått masse skattepenger fra kraftselskapet inn i lokalsamfunnet. Alle vinner på dette. Og går noe galt kommer vindmølleoperatøren og fikser det. Vi trenge ikke løfte en finger.

— Dessuten er de pene å se på, skyter konen Julie inn.

Dollarmakt

Og det var den mektige dollaren som også til slutt skulle gjøre det amerikanske folkets hjerter grønne. Prisen på bensin og fyringsolje har krøpet oppover i årevis. Industrijobbene (såkalte blue-collar jobs) har forsvunnet. I vår, når fortvilelsen over bensinprisene var på sitt mest intense, var alternativ energi den store vinneren.

Mange ser nå på dette som redningen for USAs økonomi og sysselsetting. Barack Obama mener en storstilt satsing på alternativ energi kan skape fem millioner nye jobber. John McCain har også satsning på alternativ energi som en vesentlig del av sin plan.

Men forfatter, globaliseringsekspert og Pulitzer Prize vinner Thomas Friedman mener USA må gå enda lenger og satse alt i et nytt nasjonalt kjempeprosjekt, slik de gjorde det i etterkrigstiden. I den nye bestselgeren «Hot, Flat and Crowded» beskriver Friedman hvordan USA har kommet i sin nåværende kattepine, og mener en «Code Green»-aksjon er eneste vei ut.

Innovasjonen er allerede på plass på grasrotplan, sier han, men det mangler statlig støtte og initiativ. Den oljetunge administrasjonen til George W. Bush har vist liten interesse for å stimulere produksjonen av fornybar energi

— Alternativ energi er den nye industrielle revolusjonen, sa Friedman nylig i et foredrag i New York.

— Det landet som kan lede an her vil ha størst økonomisk sikkerhet og nasjonal sikkerhet og vil ha den sunneste og mest konkurransedyktige befolkningen. Det landet må være USA.

Det seige sorte gullet

Richard Jacobs (64) slenger en sekk med kraftfor ut av trucken sin og lokker på kyrne sine. De kommer tråkkende litt dovent og smådafft, slik man gjerne blir når middagssolen står på sitt høyeste her nede i Texas.

— De sier aldri nei til mat, flirer han.

Rancheren forteller om de to forskjellige typene kyr han avler her i den vesle byen, og peker entusiastisk ut sine favorittkuer.

— De sier at menn i Texas elsker kveget sitt mer enn konene sine, kommer det tørt fra konen Cindy.

I bakgrunnen nikker oljepumpen saktmodig ned og opp og ned i den tørre jorden. Landeiere over store deler av USA der det finnes oljeforekomster har slike pumper stående på eiendommen sin. Det har vært en viktig biinntekt for mange. Oljeselskapene leier grunnen, står for alt vedlikehold og betaler landeierne en liten bit av profitten.

Det var Richards driftige tante som i sin tid forhandlet frem avtalen med oljeselskapene.

— I sine storhetsdager fløt oljepengene inn. Hun fikk i noen perioder sjekker på opp imot 25.000 dollar (150.000 kroner) i måneden, forteller Richard.

— Men nå kommer det bare enn bitteliten sjekk. Det er vel ikke så mye mer å hente. Brønnen er nesten tom.

Kanskje Richard burde ta en prat med Neal?

Marita Aarekol
KYR OG KRAFT: - Den står liksom bare der. Oljeselskapet fikser alt, sier Richard Jacobs om oljepumpen på eiendommen. - Men det er jo greit å få en sjekk en gang i måneden. Han er imidlertid ofte ute og sjekker om kyrne har det bra, noen ganger sammen med konen Cindy.
Marita Aarekol
FREMTIDEN: På noen måneder satte vindkraftselskapet PPT opp 67 vindmøller. November 2005 begynte strømmen å flomme fra de første turbinene.
Marita Aarekol