Etter hvert som opprøret som startet i forrige uke, vinner terreng, er det derfor frykt for at det kan oppstå et politisk vakuum om alle eksisterende maktstrukturer går i oppløsning.

I sin opphissede forsvarstale tirsdag kveld advarte Gaddafi selv mot faren for at islamister og al-Qaida kan fylle vakuumet og ta makten. Regimet hevder at islamister allerede har dannet et emirat i de østlige delene av landet.

I helgen mistet Gaddafi kontrollen over Tobruk, Benghazi og andre byer i øst, og torsdag meldte egyptiske flyktninger som kom til Tunisia, at også byen Zuara i det vestlige Libya har falt og nå er i opprørernes hender.

Jamihiriya

Gaddafi, som kom til makten i 1969, erklærte i 1977 at Libya skulle styres av jamihiriya — et alternativ til både sosialisme og kapitalisme som i teorien ga makten direkte til folket. Den grønne bok er ideens bibel.

For å skape dette såkalte folkestyret han selv kunne ha full kontroll over, svekket han de militære og satte de tradisjonelle stammene opp mot hverandre.

Han forbød alle politiske partier og la makten i revolusjonskomiteene, som er det nærmeste man kommer et statsbærende parti i Libya. Medlemmene er håndplukkede medlemmer av forskjellige stammer.

Svake militære

I motsetning til Tunisia og Egypt, der de militære var det stabiliserende element som tok styringen etter opprørene de siste månedene, har Gaddafi med vilje svekket de militære for å unngå rivaliserende maktstrukturer og faren for militærkupp.

Hæren er svak og delt i regionale kommandoer, der de øverstkommanderende opererer rimelig uavhengig av en sentralkommando.

At høytstående generaler med sine soldater har hoppet av og sluttet seg til demonstrantene i Øst-Libya, er derfor ikke noen alvorlig trussel mot Gaddafi, ifølge BBC.

Brutal overvåking

Som andre land i Midtøsten har Libya et allestedsnærværende og brutalt sikkerhetsapparat av samme sort som Securitate i Romania og Stasi i Øst-Tyskland. Den ledende figuren er Gaddafis svoger, Abdullah Senussi, som mistenkes for å stå bak den brutale undertrykkingen av oppstanden i Benghazi.

Libya har også en rekke paramilitære såkalte spesialbrigader som ikke ligger under de militære, men tar sine ordrer fra revolusjonskomiteene.

Leiesoldater fra Afrika

En av de dystreste og mest illevarslende faktorene i undertrykkingen av oppstanden, har vært meldingene om bruk av utenlandske leiesoldater som skyter vilt mot demonstrantene.

Gaddafi har i flere år prioritert forbindelsene til Afrika framfor den arabiske verden, og det skal være rundt en halv million mennesker fra andre afrikanske land i Libya, som selv har 6,5 millioner innbyggere. Det dreier seg om gjestearbeidere, studenter og kadetter på militære skoler.

Ifølge ryktene er mange av de såkalte leiesoldatene fra Niger og Tsjad, Darfur og Etiopia. De skal være betingelsesløst lojale og skyter uten skrupler mot demonstranter, noe libyske soldater er motvillige til å gjøre, ifølge internasjonale nyhetsbyråer.

Stammene svekket

Som i andre land i Midtøsten kan stammetilhørighet være viktigere enn patriotisme. Mange av de viktigste maktpersonene i Libya kommer fra Gaddafis egen stamme, inkludert dem som har ansvaret for sikkerheten rundt ham.

At han har favorisert sin egen stamme og andre stammer rundt Tripoli på bekostning av stammene i det østlige Libya der mye av oljen er, er en av faktorene som ligger bak folkeopprøret, ikke minst i øst.

I Benghazi ble opprøret ledet av slektninger av de 1.000 fangene som ble drept da Gaddafi slo ned et opprør i 1996. De har aldri glemt den brutale aksjonen, og bilder av mange av de drepte pryder i dag veggene i Benghazi.

Si din mening om situasjonen i kommentarfeltet under!