zaatari002.SIDE1.jpg

Sønnen Mohammed (19) orket ikke flyktningtilværelsen i nabolandet Jordan. Han fulgte TV-sendingene om kamphandlingene, fikk tekstmeldinger og telefoner fra kamerater som kjempet der inne i opprørsbyen Deraa. Noen var drept, noen skadet, mens andre fortsatte å angripe regjeringsstyrkene. Kameratene trengte hjelp. Fienden var overtallig, så godt bevæpnet og så sterke.7. juli 2012 krysset han grensen tilbake til Syria. To måneder senere ble han gravlagt der. Han ble martyr. Hans død ble registrert i opprørernes database. Ifølge denne er 81.264 blitt martyrer inntil 15. september. «May God’s mercy be on them all», er hilsenen de får med seg.

 Ingenting er viktigere enn kampen for frihet i Syria. Ingen pris er for høy.

Myndighetene i Jordan regner med at flere hundre unge menn forlater leirene i Jordan hver eneste dag for å dra tilbake til Syria. Der slutter de seg til kampene. Mohammed var en av dem.

Hvilken mor kan ofre sin egen sønn på slagmarkene i Syria? Kunne han ikke la seg stoppe den gangen han dro?

Og hvilken far kan si at han vil ofre en ungeflokk av smilende og lekende barn for et land? Er ikke 110.000 drepte nok?

Godtar prisen

- Ingenting er viktigere enn kampen for frihet i Syria. Ingen pris er for høy. Om jeg hadde kunnet, hadde jeg latt alle mine barn dra for å kjempe. Men det er umulig nå. I Syria vet vi ikke lenger hvem som er venner og hvem som er fiender. Vi vet ikke hvem vi kjemper med og hvem vi kjemper mot, sier Ahmed Ghazi.

Dagen før ringte han og sa det ville gå bra

Han er barføtt og innbitt. Ansiktet furet, kroppen senete, stemmen overbevisende. Men han ler også, spøker med konen Sanaa Ali, den heldekkende niqaben hun bærer og mulighetene til å komme seg bort fra fattigdommen i Jordan.

Familien har flyttet ut av flyktningleiren, og inn i en kjellerleilighet på et gårdsbruk utenfor Amman. Her får de bo mot å stelle den 10 mål store eiendommen med oliventrær, aprikoser og epler.

MARTYREN: Far viser stolt frem bilde av sønnen Mohammed (19) som er blitt martyr.
ROAR CHRISTIANSEN

Leiligheten er uten møbler. På den ene veggen henger en ramme med arabisk innskrift — et sitat fra Koranen som lover at selv om livet kan se mørkt ut, skal det en gang bli lyst.For nå ser det meste mørkt ut. De sitter tilbake med minner om sønnen. Og en video - levende bilder da Muhammed deltok i angrepet mot politi- stasjonen i Deraa. Han var opprørs- soldat i et angrep for å frigi venner som satt fengslet i kjelleren på politihuset.

Drepes på video

Videoen viser Mohammed innta kampstillinger i de fraflyttede nabohusene - han står i vindusåpninger, på terrasser og hustak. Han skyter med det som ser ut som en bazooka - et bærbart rakettutskytingsvåpen.

Det skytes tilbake. Mohammed faller. Det var sent på kvelden en fredag. Den ukedagen flest drepes i Syria.

- Dagen før ringte han og sa det ville gå bra, sier Sanaa Ali.

 Da barna slapp fri, så vi at de var blitt torturert. Neglene var trukket ut.

- Men hele neste dag følte jeg at noe var galt. Jeg hadde en dårlig følelse i meg. Sent om kvelden ringte min søster og fortalte at hun hadde dårlig nytt: Mohammed var blitt martyr.

Revolusjonens vugge

Deraa kalles ofte «den syriske revolusjonens vugge». Det var her, sørvest i landet, like nord for grensen til Jordan, at protestene mot Bashar al-Assad- regimet begynte med en demonstrasjon 15. mars 2011. Kravene om reformer ble møtt med at sikkerhetspolitiet åpnet ild og drepte fire demonstranter. FN har siden avslørt massegraver, og tusenvis av mennesker er drept av regjeringshæren.

Uken før demonstrasjonen ble skole-elever arrestert etter å ha tagget slagord som «frihet» på veggene. Da myndighetene nektet å løslate dem, kom sinnene i kok. Demonstrasjonene i Deraa fortsatte, og byen ble snart sentrum for motstanden mot Assad. Samtidig spredte protestene seg til mer sentrale deler av landet. Ubønnhørlig utviklet konflikten seg til en borgerkrig. Midt i disse kampene befant familien seg.

- Da barna slapp fri, så vi at de var blitt torturert. Neglene var trukket ut. Vi skjønte at i dette landet kunne vi ikke fortsette å bo. Når myndighetene er i stand til å torturere barn, hva er så det neste? Assad-regimet gjorde ingenting for å komme folket i møte, sier Ahmed Ghazi.

- En av mine andre sønner, Moheeb, ble skutt og alvorlig skadet. Jeg mistet huset og ble fratatt mine to biler som var familiens livsgrunnlag. Det var for farlig å bli igjen i Syria, sier faren.

Den vanlige fluktruten

Så fulgte det som er blitt en vanlig fluktrute for tusenvis av syrere: Med bil og motorsykkel så nær grensen til Jordan som de turde. Deretter til fots gjennom nattemørket, og inn i Jordan. Her ble tatt hånd om av det jordanske militæret.

De kom hit 14. desember 2011.

- Bare Gud vet om vi kan dra tilbake til Syria. Men vi håper USA og Europa vil støtte oss.

- Bør USA angripe Syria?

- Vi ønsker ikke mer krig, men om USA kan stoppe Assad-regimet, er det verdt det. Vi følger nyhetene hele dagen. Vi heiet på Obama som ville angripe, og ble skuffet da Kongressen sa nei. Den dagen Russland stoppet angrepet på Assad-regimet, kastet jeg fjernkontrollen i gulvet. Det er som de driver en lek med oss. USA gikk inn i Irak og Afghanistan. Hvorfor hjelper de ikke oss?

- Jeg så et innslag om at ameri-kanerne er så flinke til å ta hånd om kjæledyrene sine. Men hva med menneskene? Vi ofrer våre sønner. Amerikanerne må hjelpe oss også nå, sier Ahmed Ghazi.