Naboene Steinar Kvarme (36) og Lars Sverre Almeland (50) synes at ungene får altfor lite opplæring i fysikk og kjemi.

Det er derfor de nå står i bitende kulde utenfor et hus på Voss, med nitten femteklassinger rundt seg. Steinar dunker en spiker og en kopperbit inn i en sitron. Så gjentar han samme prosedyre med en annen sitron. Via tynne ledninger blir sitronene koblet på et digitalur, og under over alle undre skjer: Klokken begynner å gå!

— Tidligere har jeg fått klokken til å gå i 40 timer på to sitronen, gliser Steinar.

En ekte Emil-bod

— Er det noen som har sett et slikt før?

Tannlege Lars Sverre Almeland står i snekkerboden i Strandavegen og holder opp et kompass. Rundt ham står nitten femteklassinger fra Vangen skule og roper «jaaaah!»,

— Hva er det som er inni her da?

— Magnet, sier en.

— Jeg ser ingenting, sier en annen og dulter seg til bedre utsikt.

Globus, en kompressor og et modellfly uten vinger. Sirkelsag, istykkerskutte luftgeværskiver og pakker med spiker. Jo da, tannlege Lars Sverre har en snekkerbod som Emil i Lønneberget gladelig hadde takket ja til.

Lars Sverre forteller om Nordpolen og Sydpolen mens han filer på en liten metallplate. Han legger metallsponet på et hvitt ark, og Steinar fører en magnet rundt på undersiden av arket. De små metallbitene danser på oppsiden av arket. Ungene måper.

Og måpingen skal fortsette i to timer til. Det er nesten ikke måte på hva disse to karene klarer å trylle frem med de enkleste midler.

Et lommelyktbatteri, to binders, litt tape og en koppertråd blir plutselig til en liten motor. Det samme gjelder gamle fiskebollebokser, brukte klesklyper og gamle hestesko, snart surrer og går alt sammen.

— Smarte pappaer, mumler en av elevene imponert.

Ur-telefonen

Steinar og Lars Sverre er overbevist om at jo mer ungene blir stimulert, jo mer går det ut over kreativiteten.

— I dag er alt i så kontrollerte former at det ikke er risiko for noen ting. Alt er så trygt og sikkert, tror Lars Sverre.

— Så det var mer rakkarunger før i tiden?

— Absolutt! Før hadde foreldre mindre tid til ungene, så de måtte klare seg selv. Og når du er ung og må sette grensen selv, da blir den grensen satt temmelig høyt, sier Steinar.

Klasse 5A ved Vangen skule har allerede fått lettfattelig innføring i både magnetisme og elektrisitet. Tiden er inne for luft i bevegelse: lydbølger. Til tross for kulden er ungene helt med når Steinar begynner å vibrere på ei tynn metallplate. Skjelvende blikklyder stiger mot den knallblå vossahimmelen.

— Lyd går kjempefort. Slipper du en stein på foten går det bare 30 sekunder før skriket ditt - hvis du skrik høyt nok, da - når Bulken, ei mil av gårde, sier han.

Tannlegen henter en stabel små plastglass, som umiddelbart bringer frem minner om barneskolens fluorskylling. Og her er tannlegen som lager hull, han stikker små hull i bunnen av plastkoppene, fester to meter tau mellom glassene og vips, så har han laget en fint fungerende telefon. Ungene tester, fniser og lytter. Og lærer.

For mye data og tv

Om ungene er mindre nysgjerrige i dag enn da de selv vokste opp, har de ikke noe klart svar på.

— Men vi ser at våre egne unger sitter mye foran datamaskin og tv, de har ikke så mye rundt seg som de kan bli kreative med. Du kan ha veldig mye med de helt grunnleggende tingene som du har rundt deg. Det trenger ikke være fancy eller dyrt, sier tannlegen.

Hele ungeflokken beveger seg opp til Steinar sitt hus, hvor roteloftnaboene har laget til enda mer hjemmelaget moro. En kjøkkenplate, noen trebiter, en sykkeldynamo og en lyspære er alt som skal til for å lage et fullt fungerende vannkraftverk. Steinar skrur på hageslangen, skovlene begynner å gå rundt, og snart begynner pæren å lyse.

Sitrende spenning

Snart er det klart for dobbeltimens absolutt høydepunkt: på lekeplassen like ved har de to rigget opp en merksnodig skapning: To brusflasker er satt sammen til en svært hjemmelaget-utseende rakett. For sikkerhets skyld står det fullt navn og adresse på raketten, en vet jo aldri. Lars Sverre fyller en drøy halvliter vann på flasken.

— Kommunalt drivstoff av beste slag, sier han og gliser.

Raketten blir montert på en utskytningsrampe, og det festes trykkluft under flaskeraketten.

Ungene er i høyspenning. Noen stirrer på raketten, andre på Lars Sverre og Steinar.

Snart får Lars Sverres sønn Gard æren av å detonere konstruksjonen.

Ti, ni, åtte , alle ungene er ivrig med på nedtellingen, syv, seks, fem , en hel barnehage har glanende stoppet opp utenfor gjerdet, fire, tre ... to ... og DER blir trykkluften koblet på, det bruser noe voldsomt i flasken før den plutselig smeller høyt og dundrer til himmels, åtti, kan hende hundre meter, før den flater ut, stuper mot Voss og krasjlander i asfalten. Rett nok uten at den innebygde fallskjermen løser seg ut, men forbløffende er det lell. Samme triks gjentas med en halvannen liters Fanta-flaske. Også den skyter til værs, men uten å nå samme høyde som raketten.

Ungene jubler, men Lars Sverre er likevel ikke fornøyd. Tidligere har brusflaskeraketten gått 200 meter til vers. Da fikk raketten nok høyde til at fallskjermen foldet seg ut også.

Slik magi krever forklaring.

— Ni kilos trykkluft blir kjørt inn i flasken gjennom en vulkanisert kork. Lufttrykket bygger seg opp på oppsiden av vannet. Det oppsamlete trykket presser så ut alt vannet i bunnen av raketten - i grunnen samme reaksjon som hos en ekte rakett, sier Lars Sverre

— Vannet er i raketten bare av en grunn: å forsinke og dermed forsterke evakueringen av luften, sier Steinar.

Lover mer moro

Klassestyrer Aud-Marit Naasen ser ut til å kose seg like mye som elevene.

— Dette er ikke bare to lekende foreldre, de er i høyeste grad også to gode pedagoger, skryter Naasen.

Egentlig skulle klassen snart i gang med å lære om magnetisme i natur- og miljøtimene. Etter dette showet har Naasen tenkt å droppe den biten.

— Dere er ikke tilfeldigvis unormalt opptatt av leking og fysikk og kjemi?

Steinar og Lars Sverre trekker litt på det.

— Kanskje litt, smiler de i kor.

Og lover flere fengende eksperimenter utover vinteren.

RAKETT: To tomme brusflasker, vann og luft er alt som skal til når tannlege Lars Sverre Almeland lager raketter i fysikkens navn.
Foto: Rune Sævig