Bergens Tidende har nå en medarbeider inne i Burmas største by, Rangoon. Han kom til byen torsdag og har benyttet mesteparten av dagen til å ta seg frem til forskjellige deler av byen. Han har levert denne øyenvitneskildringen. I dagens sikkerhetssituasjon har vi valgt å holde medarbeiderens navn tilbake.

— Vi har bevist at vi har massene, det eneste regimet har er våpen. FNs sikkerhetsråd må reagere, roper den unge studenten i slutten av tenårene mot oss.

Han har utvilsomt rett. 11 dager med de største demonstrasjonene Burma har sett siden opprøret i 1988 har med all tydelighet vist befolkningens avmakt mot et av verdens mest brutale militærdiktaturer.

Det er bare det at regimets våpen er så fryktelig nær, bare hundre meter oppe i gaten, at demonstrantene er langt færre enn de enorme menneskemassene som marsjerte gjennom Rangoons gater bare for et par dager siden. Og ikke minst det faktum at FNs sikkerhetsråd ikke har reagert.

Sang og slagord

Gruppen på knapt 400 studenter begynner å synge, roper slagord, og de hyller Burmas regjeringshelt Aung San - far til den isolerte demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi.

Tungt væpnede menn nærmer seg. Steiner begynner å hagle fra demonstrantene. Og så smeller det. En skuddsalve fra et automatvåpen runger gjennom luften. Total panikk følger. Alle legger på flukt gjennom en smal sidegate, men noen faller i kaoset. Vi kaster oss inn i en liten butikk, til innehaverens store fortvilelse.

— Vær så snill, gå ut. Det er livsfarlig for meg å ha dere her.

Samme situasjon gjentar seg igjen og igjen i løpet av fredagen. En liten gruppe demonstranter samler seg, roper slagord og viser sin avsky mot regimet. Så stenger regimets styrker av en eller to gater. En skuddsalve, mest sannsynlig i luften, eller iblant bare en brå vending fra en av demonstrantene, skaper full panikk.

Da gjelder det å finne en ny trappeoppgang, en butikk som ikke allerede har låst dørene, eller å storme opp en sidegate som ikke er blokkert av politi eller soldater.

Arrestasjoner

Troverdige kilder forteller at de har sett noen grupper demonstranter bli omringet og stuet sammen på lastebiler. Ubekreftede meldinger sier at flere mennesker skal ha blitt drept og skadet i løpet av dagen.

Det som er sikkert, er at regimet har strammet grepet betraktelig. Det er heller ingen tvil om at det var generalenes menn, og ikke demonstrantene, som dominerte gatene i Rangoon i går. Væpnede soldater har kontroll over de største landemerkene for opprøret, som Sule-pagoden og Shwedagon-pagoden. Mange klostre er blitt blitt okkupert av militære, tusener av munker er arrestert. Ikke en munk var å se blant gruppene som sto imot regimet i går.

Spørsmålet alle stiller seg, er om demonstrantene er i stand til å reorganisere seg og å slå tilbake, eller om regimet de neste dagene vil lykkes i sin nådeløse kampanje for å fjerne all motstand.

Ikke troverdig

Jerngrepet som strammer seg, gjør det samtidig svært vanskelig å skaffe troverdige opplysninger om hvor mange som har mistet livet, blitt skadet eller arrestert de siste tre dagene.

Internett-forbindelsen som tidligere gjorde det mulig å sende ferske nyheter ut av landet, ble stengt i går. Regimet har full kontroll med sykehusene, ingen kan heller opplyse hvor de arresterte er fraktet.

En troverdig kilde tror lite på at det bare er ni døde, slik regimet rapporterte etter torsdagens blodige aksjoner.

— Når regimet sier en, mener de egentlig ti. Men det er umulig å vite hvor mange som er blitt drept, sier han.

Villig til drap

At regimet har vist seg mer enn villig til å drepe ubevæpnede sivile, slik det bl.a. tydelig ble demonstrert av den rene henrettelsen av den japanske journalisten Kenji Nagai torsdag, har også gjort de få mediefolkene som har klart å ta seg inn i landet, usikre.

Under en ny demonstrasjon står vi igjen sammen med en gruppe på et par hundre studenter. De samme slagordene runger gjennom luften. Regimets menn stenger igjen av en gate.

En demonstrant forteller at han gjerne ofrer livet i kampen mot regimet, og vi tror ham. Det er da en lokal butikkinnehaver kommer bort til oss og trygler:

— Vær så snill, ikke stå her sammen med studentene. Soldatene kommer til å skyte. De dreper dere.

STR