JØRGEN ULLERUP

CARSTEN INGEMANN

«Bagdad» står det på veiskiltet når nødhjelpskonvoien fra Kuwait forlater hullete sandveier med primitive fattiggårder ved grensen og kjører inn på den firesporede motorveien med kurs mot øyeblikkets helvete på jord.

Etter seg har lastebilene en hale av pressebusser, britiske jeeper og en raskt voksende hær av rustne Toyota pickup trucker, sykler, trekkvogner og esler. Vi har nådd omtrent halvveis fra grensen til Kuwait og den viktige irakiske havnebyen, Um Qasr, der det første nødhjelpsskipet nettopp har lagt til kai etter at det ved hjelp av californiske delfiner klarte å rydde innseilingen for miner.

I kø — til å begynne med

Folkemengden øker når de syriske lastebilene med «hjelp fra det kuwaitiske folk til det irakiske folk» stopper. Barfotede barn, svarte skygger av kvinner og menn pipler frem for å få del i utdelingen. Stemningen er langt mer imøtekommende enn under den kaotiske førsteleveransen fra Kuwait to dager tidligere.

Denne gangen er det ingen som roper lovprisninger til Saddam Hussein, og alle finner seg i de britiske soldaters instrukser om å stille opp i en lang rekke for å sikre en verdig fordeling av hjelpen. I det minste i begynnelsen. Etter en halv time ender det hele likevel i kaos, da utålmodige irakiske menn svinger seg opp på lasteplanet og skubber de kuwaitiske frivillige ned.

Men stemningen er ikke så giftig og aggressiv som for få dager siden, og folk er langt mer snakkesalige enn forleden ved grensen. Mer enn krig og Saddam Hussein er mat, vann og medisin øyeblikkets største bekymring i det sørlige Irak, og det er ingen tvil om at koalisjonens popularitet stiger i takt med levestandarden.

Et langt liv med lidelser

Mange kommer for å søke legehjelp. En lege fra Kuwaits Røde Kors jages rundt i støvet av et halvt hundre menn, til han klarer å få alle til å sette seg ned midt i veien og vente på tur.

En mann som kaller seg Mohammed, peker på en liten flaske insulin, der det bare er en liten skvett igjen på bunnen. Hans far har sukkersyke, men ingen medisin. En annen, 45 år gamle Abu Bader, har kjørt 50 km fra byen Zubair i nærheten av Basra, der ryktene går om at irakiske soldater skyter på sivile flyktninger.

Abu forteller gjennom vår libanesiske tolk at han søker hjelp til sin syke søster. Hun lider av en lungelidelse, sier han og vifter med en resept fra legen. Tause og innhyllet i svart sitter søsteren og Abus mor i bilen. Den gamle kvinnen er i 90-årene og hennes fjerne blikk og innsunkne, rynkete ansikt forteller sin egen historie om et langt livs lidelser.

Men krig og politikk synes ikke å være hovedinteressen i dette fattige landbruksområdet. Vi støter på folk som lovpriser Saddam Hussein i den ene setning og president Bush i den neste. Saddam som en modig leder, Bush som mannen som skal bygge opp det nye Irak. Men frykten for diktatoren lurer stadig. Mange av mennene vil ikke fotograferes eller si navnet sitt, og mange av kvinnene trekker et svart slør ned for ansiktet når de uttaler seg kritisk om Saddam Hussein.

— Siden utbruddet av krigen har vi ikke hatt vann, elektrisitet eller medisin. Men det er verdt det hvis vi blir kvitt Saddam Hussein. I årtier har vi overlevd under terror, og ingen torde si noe av frykt for konsekvensene, sier 31 år gamle Umfayez, mor til tre, ut gjennom tørkleet.

Brente uniformen

Mannen hennes er blitt hjemme. Selv om området offisielt er befridd, har han i den siste uken holdt seg skjult for å unngå å bli sendt til fronten.

Også 19 år gamle Nawaf dukker hodet. For to uker siden deserterte han fra hærenheten sin ved den iranske grensen under en perm. Han brente uniformen og reiste hjem. Han risikerer døden, men satser på at regimets folk ikke lenger har kontroll over den sørlige delen av landet.

For andre er diktatoren stadig en folkehelt. 23 år gamle Mohammed Yasim Abdullah bretter ermet opp og viser stolt tatoveringen. «Saddam Hussein» står der på arabisk med fete grønne nålestikk. Han støtter stadig diktatoren hundre prosent, forsikrer han, også hvis han skulle gi sine styrker ordre om å bruke kjemiske våpen. Spesielt er han stolt over at Saddam Hussein ikke bøyde seg for president Bushs 48-timers ultimatum. Det er masse macho og ære forbundet med et medlemskap av diktatorens fanklubb.

Uttalelsene gjør ikke særlig inntrykk på de øvrige. Enkelte finner det ydmykende at det rike Irak må motta nødhjelp. Andre kritiserer at USA har reist til den andre siden av jorden med sin hær. Som en kvinne sier, er terror under Saddam Hussein bedre enn krig. Men generelt er holdningen at invasjonen er i orden hvis amerikanerne snart skaffer vann, strøm og andre nødvendigheter.

Mohammed Khaled sier at mange stadig er redd for at Irak skal vinne krigen, og at USA på samme måte som i 1991, da mange i det sørlige Irak gjorde opprør mot Saddam Hussein, til slutt vil overlate shiamuslimene til en blodig skjebne.

— We love you, lyder ropene fra ungdommer på lasteplanet av de gamle Toyota-varebilene, når nødhjelpsarbeiderne forlater stedet. Langs veikanten hilser folk konvoien med v-tegn, mens en gammel mann forgjeves forsøker å binde fast kassen med nødhjelp på eselet sitt. Dyret sliter seg fri og løper vekk.

Siden utbruddet av krigen har vi ikke hatt vann, strøm eller medisin. Men det er verdt det hvis vi blir kvitt Saddam Hussein