Abed Nagem

Jeg vet fortsatt ikke noe om min families skjebne etter krigen, som ikke er over. Jeg vet heller ikke når jeg vil få vite noe, og hvordan. Jeg har tatt kontakt med Røde Kors som kanskje har mulighet til å hjelpe meg i fremtiden. Skremmende tanker strømmer gjennom meg og svekker hele kroppen min. Det håpløst å la være å tenke på dem. Jeg har, som alle andre, registrert den forventede lovløsheten og kaoset som råder i Irak, og som invasjonen førte til.

Fortsatt lever min familie, som alle irakere, i frykt for de mørke nettene, og den kjente risikoen for å miste livet der. De levde hele livet i en lang tragedie, som tydeligvis ikke kommer til å ta slutt. De sovnet til ett mareritt og våknet til et annet. Under krigen var folk redde for bombene, kulene og soldatene. I et anarkistisk kaos er man redd for alt og alle.

PÅ CNN sa en iraker at amerikanerne sprengte en stengt bankdør med sine tanks og sa: «Vær så god, Ali Baba». De førti røverne strømmet inn og tok med seg alt de kunne klare å bære. Dette gir nye uendelig bekymringer for et land der det er mange tusen fremmede soldater som ikke føler seg ansvarlige for å holde ro og orden i det landet de har kontroll over. En okkupasjonsmakt er ansvarlig for å opprettholde ro og orden i landet de har okkupert. Men i Irak får bandittene råde.

Det er historisk skammelig at USA bare beskytter bygningen til Oljeministeriet, men ikke sykehusene, apotekene og museene. Skal man tro det ikke var USAs vilje at det blir kaos der? «De viser de samme bildene igjen og igjen», tordnet en rasende Rumsfeld. Han undervurderer plyndringen. Vet han ikke at kulturskattene i det nasjonale museet er menneskehetens felles arv? Det er det som gjør at hele verden protesterer.

Kanskje mangler amerikanerne den vanlige forståelsen for en 4000 år gammel statue fra Mesopotamia? Eller er det en type sivilisasjonskompleks? Gjensidig tillit er avgjørende hvis amerikanerne skal klare å innføre et visst demokrati i Irak. Den tilliten er det vanskelig å få øye på nå.

PLYNDRING KAN IKKE legitimeres under noen forhold, men det er mange årsaker til at dette skjer i Irak nå. Diktatoren sørget for å makulere nesten alle de intellektuelle krefter, slik at han hadde full kontroll i landet, uten konkurranse. Det finnes en stor gruppe sinte, undertrykte og meget fattige irakere som ble grovt diskriminert, og som ble tvunget til å selge alt de hadde på grunn av sult de siste tolv år under FNs sanksjoner. At de prøver å få tak i noe av regimets rikdommer, er ikke en uforståelig menneskelig reaksjon.

Regimet var bevisst på å skape tanke— og ideologifattige ungdommer. Bøker som handlet om frihet, og ikke om Saddam, var forbudte. Disse tanketomme folkene oppfører seg nå uansvarlig under de vanskelige forholdene i landet.

En annen gruppe ble brutalt tvunget til å delta i diktatorens kriger i lange perioder, uten å få sjansen til å skape et vanlig liv og en fremtid. Etter krigen fikk de heller ingen erstatninger. Dette har ført til økt organisert og væpnet kriminalitet de siste årene. Det er disse organiserte gruppene som er virkelig skumle. Liknende grupper ble brukt av Saddam for å utslette intellektuelle motstandere. Alle irakere husker den store frykten for den såkalte Abu Tuber-gruppen.

SIVILE IRAKERE er begynt å stå i gatene for å beskytte landets eiendommer, og gjenopprette orden. Dette forteller litt om deres store kjærlighet til freden, friheten og landet sitt.

JEG DRØMMER OM å sitte på en kafé ved elven Tigris. Jeg pleide å gå dit etter nattevakt på sykehuset for å roe meg ned. Det var mange palmer og lys og vakker utsikt. Solen varmet deilig om morgenen. Jeg bestilte gjerne te med hel duftende kardemomme og ferske tradisjonelle bakervarer. Jeg kunne se elven flyte rolig forbi, jeg kunne se folk som satt og slappet av, eller småjenter som hoppet paradis. Det var mange restauranter og kafeer langs elvebredden, og hver av dem hadde sine spesialiteter. Gjestene kom igjen og igjen. Mens jeg satt og så på solen som glitret i vannet, så jeg bussen min komme på broen. Jeg beregnet tiden jeg ville trenge for å rekke den på busstasjonen for å dra hjem for å sove. Det var fred da. Landet mitt er okkupert nå. For en vakker tapt drøm.

TYRANNEN HAR FALT og vi har allerede begynt å glemme ham. Hvor har Saddam, hans familie og alle hans regjeringsmedlemmer forsvunnet? Irak er nå fri fra Saddam, men det er viktig for irakerne at de blir stilt for retten. De er skyldige i de groveste brudd på menneskerettighetene for 25 millioner mennesker. På tross av satellittovervåking sier Supermakten at de ikke vet hvor de er blitt av. Invasjonsstyrkene snakker om sin suksess. Jeg lurer på hvilken suksess de mener. Kanskje er invasjonens forskjellige mål blitt nådd? De har kontroll over det rike landet.

Skal USA holde ord om at de kom for å frigjøre irakerne, og at de kommer til dra fra Irak?