JAN LUND

London

Frykt og maktbegjær. Det er to begreper som er sentrale i en forståelse av den psykologiske drivkraften bak Saddam Hussein, mener en av de personene som har gransket mest i diktatorens personlige mentale og politiske bagasje.

Kombinasjonen har skapt den despoten som i et regime av redsel og terror har holdt seg ved makten i 35 år og som nå er ute i sin endelige konfrontasjon med en fiendtlig verden.

Et regime og en diktator som har utarmet en nasjon som kunne ha vært velstående som få. En diktator som notorisk har kvittet seg med venner og fiender i mord, terror, kriger og stalinistiske utrensninger. Som har brukt skrekken og redselen som et av sine sterkeste våpen til skapelse av et samfunn der ingen et sekund er i tvil om at Saddam følger med — så pass på.

For åpen scene

Det 20. århundres diktaturer forsøkte vanligvis å skjule overgrep og terror mot sine egne landsmenn. Fra Stalins Gulag og nazistenes konsentrasjonsleirer over de argentinske generaler til Milosevic har de ansvarlige forsøkt å slette sine spor, tildekke sine forbrytelser og benekte sin eksistens.

Slik er det ikke med Saddam Hussein.

Tvert imot.

Han har satt tv-kameraene på når det for alvor skulle statueres eksempler. Hans handlinger - brutale, redselsvekkende og avskyelige sett fra et vestlig perspektiv - er forholdsvis godt dokumentert, simpelthen fordi han har ønsket at så mange som mulig skulle se og høre om dem.

Da diktatoren Qassem ble felt i 1963 ble han og konen ført til tv-studio og drept. I to døgn kunne den irakiske befolkningen se det gjennomhullete liket bli hånet, forulempet og sparket på. Etter kuppet som brakte Baath-partiet til makten i 1968, ble 17 personer hengt offentlig i spesialbygde galger på Frihetens Plass - til skrekk og advarsel.

Plukket «forrædere»

Da Saddam endelig trådte frem på scenen som ubestridt hersker i 1979 etter årene som visepresident, spionsjef og landets egentlige makthaver, foretok han en dramatisk utrensning i full offentlighet.

Flere hundre medlemmer av Baath-partiets innerste krets ble kalt sammen. De satt benket i en stor sal, mens Saddam Hussein satt på et podium og røykte sigar. Uten å forhaste seg begynte han å ramse opp navnene deres ett etter ett: Kan man stole på Husein? Kan man stole på Muhammad? Kan man stole på Ismail? Etter hvert navn svevde svaret i luften, inntil han selv besvarte det med et ja eller nei.

Var svaret nei, trådte hans sikkerhetsfolk frem fra kulissene og førte «forræderen» vekk. De fleste ble torturert og raskt likvidert. Andre satt fengslet i årevis. Enkelte slapp ut etter å ha blitt utsatt for fryktelig tortur. Det var patetisk å se de mer og mer skrekkslagne menn i salen bryte ut i ropene «Lenge leve Saddam».

Spikre i hodet

Da Ayatolla Khomeni kom til makten samme år i det shiamuslimske Iran forutså Saddam Hussein at det shiamuslimske flertall i Irak kunne få tilsvarende gode ideer. Han arresterte omgående den høyest plasserte irakiske ayatolla og vedkommendes søster. Ayatollaen ble tvunget til at se på, mens søsteren ble torturert, voldtatt og drept. Siden ble han selv slått i hjel på den mest bestialske måte. Det ble satt fyr på skjegget hans og han fikk spiker banket inn i hodet.

Dermed hadde Saddam effektivt fjernet ethvert tilløp til en shiamuslimsk revolusjon i Khomeinis bakhage.

Han har aldri forsøkt å skjule sporene. Poenget har vært at enhver iraker, høy som lav, helt inn i hjerteroten skulle kjenne konsekvensen av å trosse Saddam Hussein. De skremmende tv-programmene supplert med personlige beretninger fra dem som unnslapp torturkamrene med livet i behold, har vært fundamentet for hans makt.

— Derfor skal man heller ikke forvente de store avsløringer når regimet har falt. Forbrytelsene er veldokumenterte. Det kan leses i alle rapporter fra Amnesty International og alle andre menneskerettighetsorganisasjoner, sier Con Coughlin.

Farløs og fattig

Den tidligere utenrikssjefen og nåværende sjefredaktør i Storbritannias største avis, Daily Telegraph, er ekspert på Irak og Saddam Hussein. Han dekket Golf-krigen for sin avis og utgav for få måneder siden en 300 sider tykk bok om Saddam Hussein og Irak. Det er på bakgrunn av hans årelange og detaljerte research, at Coughlin på sitt kontor i den sentrale London konkluderer at frykt og maktbegjær er drivkraften bak Saddam Hussein.

I motsetning til andre diktatorer som Hitler, Stalin, Franco, eller Mussolini er hans makt ikke basert på noen ideologi. Saddams prinsipp er utelukkende å holde seg ved makten, koste hva det koste vil. Han har bygd opp en sterkt sentralistisk organisasjon på stammefolk fra hjemstavnen og sine familiære røtter i bredeste forstand.

Coughlin mener at frykten ble grunnlagt i Saddam Husseins barndom. Han har vokst opp som farløs i en fattig familie i landsbyen Tikrit. Livet var kummerlig. Stefaren og onklene harde og uberegnelige. Ingen utdannelse. Ingenting. Også den gang var et menneskeliv billig i Irak. Det var flere måter å dø på enn å leve et anstendig liv på når man var lutfattig ung mann fra en liten landsby.

Drepte som 21-åring

— Jeg slutter min bok med å konkludere at Saddams første prioritet er: Overlevelse. Han er en overlever. Hans frykt har vært motoren bak oppbyggingen av et sikkerhetsapparat som skal beskytte ham. Sikkerhet har vært hans primus motor - og da han kom til makten utviklet det seg til rent paranoia. Hans evige kamp for å overleve ble enda mer intens da han samtidig fikk makt og lærte å elske makten.

På sitt vis en sunn og naturlig reaksjon for en mann som ble virvlet inn i maktspillet i Bagdad som forholdsvis ung. Fra 1958 til 1968 avløste det ene blodige kupp det andre. I de dager ble det ikke tatt fanger. Enten døde makthaverne eller så døde kuppmakerne.

Saddam var en av de heldige som mirakuløst unngikk sin skjebne etter et mislykket kuppforsøk mot den daværende konge. Allerede den gang var han kjent som en skruppelløs gangster. Han begikk sitt første drap som 21-åring. Det ryet skaffet ham en invitasjon til å gå fremst i et attentatforsøk mot kongens kortesje på åpen gate. Attentatet gikk etter planen, men selv om bilen ble gjennomhullet av kuler overlevde kongen mirakuløst.

Kontakt med CIA

Saddam Hussein klarte å flykte til Egypt, der han levde fire år i eksil. Han vendte hjem da Baath partiet endelig kom til makten ved et nytt kupp. I Kairo hadde han levd livet, studert litt på universitetet og pleid sine politiske forbindelser. Med de andre politiske flyktningene - og med CIA. Forbindelsen til den amerikanske etterretningstjenesten er veldokumentert, og de gode forbindelsene ble gjenopptatt i 1980-årene da Irak angrep Iran - USAs hovedfiende på det tidspunkt.

Ja, det gjorde de for så vidt allerede under den første oljekrisen for 30 år siden, da ingen andre enn Saddam Hussein brøt OPECs embargo og skaffet sin befolkning tv, kjøleskap og bil ved å selge olje til USA. Han iverksatte også undervisningsprogrammer og har fått en FN-pris for sin innsats på området.

Men Saddam hadde lært leksen fra de tidene da statskupp i Bagdad var dagligdags. Det var livsfarlig å stikke hodet frem. Han var smart nok til å spille rollen som kongemaker i kulissen. Mens alle andre kjempet for ministerposter etter maktovertagelse, tryglet han om posten som leder av det nasjonale RCC sikkerhetsråd - og bad om at beslutningen ikke ble offentliggjort. Mens ministere og presidenter fikk sine kontrafei i de regjeringskontrollerte medier, satt Saddam som leder av den mektigste interne organisasjonen som skulle behandle og godkjenne alle viktige beslutninger. Det var herfra han systematisk bygde opp sitt eget personlige nett av spioner og agenter som en skyggeorganisasjon inne i partiet.

Flinkere enn alle andre

Han leverte varen til alle andre. Makt og sikkerhet. Samtidig med at han metodisk skaffet seg full kontroll med partiet, militæret - og hele Irak. I mange år var han visepresident, men da tiden var inne overtok han selv makten i 1979 i et av de få ublodige kupp i landets historie. Det var helt uproblematisk. President Al-Abaka var for lengst forvandlet til en marionett uten noen form for innflytelse. Saddam satt på det hele fra før. Kort etter fulgte den beryktede utrensningen som sementerte hans totale makt.

Siden har han på stalinistisk måte holdt seg på maktens tinde gjennom utrensning på utrensning. Kampfeller, kolleger, venner og potensielle fiender er uten skånsel blitt utryddet.

Personlig har han mange drap på samvittigheten. Det var nettopp hans varemerke og hans adgang til partiet. Teoretikerne snakket politikk. Når drittarbeidet skulle utføres ble Saddam Hussein tilkalt. Men han ble flinkere i jobben sin enn de andre i sin. Mens alle som på noen måte var med på å bringe ham til makten for lengst er vekk, sitter Saddam Hussein på toppen.

— Han er benhard. og han er ikke redd. Han frykter ingen. Heller ikke USA. Det er derfor han er så populær mange steder i den arabiske verden. Jeg dekket selv Golf-krigen i 1991. Den gang trodde alle at Saddam Hussein var ferdig. Men han vokste seg sterkere enn noensinne, Con Coughlin.

Likeglad med folket

Han er også en poker-spiller. Han tror han har en sterk hånd og tror ikke at han kan tape. For ham var Golf-krigen ikke et nederlag. Mens generalene jamret, holdt Saddam hodet høyt. Det er hans innerste overbevisning at de liberale vestlige demokratier er svake. At de ikke har ryggrad, mot og mannshjerte.

Hans tankeverden er totalt annerledes. Det er et av de punkter Vesten har problemer med å forstå. Han er fullstendig likeglad med det irakiske folk. Han er likeglad med om befolkningen blir drept. Hans perspektiv er at USA og Vesten er samfunn som ikke vil kunne akseptere drepte. Så snart der er ofre på slagmarken, mister de motet.

Con Coughlin forventer at Saddam Hussein vil ta alle midler i bruk for å forsvare sitt regime - også selv om det skulle koste hundretusener av irakere livet.

— Jeg er ikke i tvil om at han er parat til å bruke både biologiske og kjemiske våpen. Historisk har Irak kun brukt masseødeleggelsesvåpen når landet har vært truet. Det skjedde mot Iran da nasjonen var truet. Og det skjedde i Kurdistan da Iran brukte området til å legge press på Bagdad. Derimot benyttet han ikke den slags våpen i Golfkrigen. Men forskjellen på Golf-krigen og nå er at den gang handlet det om å befri Kuwait. Nå dreier det seg om å befri Irak. Hvis Saddam Hussein blir presset, er det min faste overbevisning at han vil forsvare seg med alle midler.

Ikke spesielt muslimsk

Han vil ikke ta pengene og flykte. Det er ikke noe alternativ for ham å forlate Irak. Som Hitler aksepterer han ikke nederlag som en mulighet. Han vil kjempe til det siste og aksepterer risikoen for en heltedød som en del av spillets regler.

Det store problemet blir å få stumpene på plass etter Saddam.

— Som Tyskland ble avnazifisert etter 2. verdenskrig må Irak nødvendigvis avbaatifiseres. Saddam kontrollerer hele strukturen. Når Saddam og hans regjering er vekk, kollapser resten. Men problemet er at Baath partiet har vært ved makten i 30 år i et system som i likhet med stalinismen er bygd opp på frykt og privilegier. 80 prosent av befolkningen vil være lykkelige for å se ryggen på Saddam. Men det er en hard kjerne på kanskje 10.000 medlemmer av Baath-partiet som ligger an til å miste alt og vil kjempe til det siste for Saddam og deres privilegier, forklarer Con Coughlin.

Han ser også den irakiske diktatoren som outsider og en overlever. Han er en mann som er klar til å gå på hvilket som helst kompromiss for å overleve, men som nå synes å være nådd til veis ende. Det står tilsynelatende ikke flere dører på gløtt. I 35 år har frykten holdt Saddam på toppen. Men nå har maktbegjæret tatt over. Frykten for å miste makten er blitt større enn frykten for å miste livet.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

FAMILIELYKKE: Saddam Hussein tar ingen hensyn, noe som kom til uttrykk da begge svigersønnen med familier kom tilbake til Irak for å be om unnskyldning fordi de hadde «rømt landet». Begge svigersønnen, to brødre, ble drept få dager etter hjemkomsten. Dette bildet er fra lykkeligere dager da begge brødrene levde general Hussein Kamel, hans bror Saddam (bakre rekke, en og to fra venstre). Saddams døtre Ragad (3 f.v.) og Rana (3 f.h.), hans sønner Uday (i midten) og Qusy (t.h.). I midten sitter presidenten selv sammen med sin kone Sajeda. Kvinnen til høyre er ikke identifisert og de to små barna er Saddams barnebarn.<br/> FOTO: REUTERS