Det var den formiddagen i feltsykehuset til de hardtarbeidende og smilende cubanske helsearbeiderne Castro beordret til Kashmir rett etter jordskjelvkatastrofen i oktober, det skjedde.

Den verste tiden er over for cubanerne. Det var de første ukene og månedene de hadde måttet marsjere til fjells, beordret av formannen sjøl, med 40 kilo tung medisin-bør på ryggen, for å ta seg av jordskjelvofrene.

Det hadde vært tungt, tungt og farlig, farlig.

Legene kunne fortelle om veier som bokstavelig talt raste ut mens de klatret på dem, og om livredde jeep— sjåfører uten kontroll på de barske kjøretøyene. Helikoptertransport var bannlyst for cubanerne. Den slags lettvinte løsninger var for pyser. Castros utsendinger skulle lære seg til å bli tøffe leger og sykepleiere, for å kunne rykke ut til nye katastrofeområder en annen gang. Slik var Castros beskjed.

Men nå, i mars, var livet i sykehusteltet blitt enklere. Mye enklere. Riktignok ble arbeidsdagene lange, fortalte legene, men det hendte at det var ledige senger på akuttavdelingen. Det var til og med tid for fysioterapeuten å ta seg av leie, men helt vanlige rygg og nakkelidelser, som rammet lokalbefolkningen eller de militære som delte leir med cubanerne.

Det var en slik «rygglidelse» som ble mitt møtet med frykten, i en post-cartoon-tid i Pakistan.

Dere er ikke trygge her ¿

– Jeg forstår du er norsk journalist, hvisket den pakistanske ryggpasienten. – Jeg har opplysninger til deg,¿

Og etter at cubaneren hadde knødd opp hans stive muskler dro han meg med bak feltsykehuset. Han kikket seg nervøst omkring og begynte:

– Dere må ikke tro dere er trygge her, sa han, på et utmerket engelsk. – Ingen skandinaver er trygge her, fortsatte han og pekte på navneskiltet sitt som fortalte at han var sjåfør i FN-systemet.

– Se på navnet mitt, sa han. – Det er et kristent navn. Det er blitt stadig vanskeligere å være kristen i Pakistan. Jeg har det heller ikke trygt her. I tiden fra bombingen i Afghanistan, til krigen i Irak og nå til Muhammed-tegningene har det blitt stadig vanskeligere for oss kristne. De brenner våre kirker, vi blir mobbet og truet. Vi er redde.

– Hva vil du gjøre med dette, vil du forlate landet ditt? spurte jeg ham.

– Nei, jeg vil bli. Jeg settet min lit til Jesus Kristus, hvisket Natan før han snek seg videre rundt telthjørnet, og forsvant.

Han etterlot meg med et bankende hjerte. Til denne formiddagen, utenfor cubanernes sykehustelt, hadde følelsen av å ha blitt varmt og hjertelig mottatt av alle pakistanere som hadde kommet i vår vei, vært overveldende. Ikke en eneste gang hadde vi vært engstelige. Men Natan plantet frykten.

Kanskje det var naivt å ikke føle frykt i et muslimsk land som Pakistan etter det famøse kultursammenstøtet?

Med tape over norske flagg

– Nei, det er ikke naivt, beroliger hjelpekoordinator for FN, Geir Furuseth. Han vandrer støtt og trygt i de pakistanske miljøene og vet å skille mellom frykt og fornuft.

– Frykten er farlig, fastslår han. – Det finnes folk på begge sider i denne konflikten som ønsker å spre den. Men omgås man mennesker med høflighet og respekt, forsvinner frykten til beste for gjensidig forståelse. Forståelse tar knekken på all slik frykt.

– Har norske hjelpeorganisasjoner taklet den aktuelle situasjonen bra?

– Ja, i hvert fall her i Pakistan. De har kanskje vært i overkant forsiktige. Tiltak som taping av norske flagg på jakker er fullstendig unødvendige.

– Bør Norge vurdere å trekke seg tilbake fra hjelpearbeidet i Kashmir?

– Nei, selvsagt ikke. Det burde ikke danskene ha gjort heller. Det vi ser nå er at demonstrasjonene mot karikaturtegningene blir brukt i et innenrikspolitisk spill. Og stadig oftere opplever jeg at muslimer jeg snakker med tar sterkt avstand fra voldsbruken, sier Furuseth.

Et hennamysterium

I en hage utenfor gjestehuset i byen Abbottabad står verten og gir oss løsningen på et hennamysterium.

Under reisen i Pakistan hadde det denne gang vært uvanlig mange av de gamle mennene med sterkt hennafarget hår og skjegg. Påfallende mange, rett og slett.

– Det er vanlig å farge hår og skjegg rødt i forbindelse med forskjellige, religiøse feiringer, sa verten. – Eller når det forberedes kriger, føyde han til, og dermed kjente vi den igjen, denne frykten.

Desto bedre å få den fjernet av fagkunnskapen, vel hjemme i Norge igjen.

– Nei, nei, nei, beroliger professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Einar Thomassen. – Her er det nok en sammenblanding av fakta. For riktignok kunne muslimer farge hår og skjegg sort for at den stridende skulle virke skremmende på fienden, men rødt hår og skjegg er ganske sikkert mer et utslag av pyntelyst som er utbredt blant pakistanere flest.

Sånt vil vi heller høre!