Aller helst skulle jeg tatt av meg vinterstøvlettene, men det går ikke. Setet foran meg er ødelagt, og stolryggen er helt tilbakelent allerede fra vi tar av fra bakken. Og mellom og foran beina står sekken jeg har med som håndbagasje, skapene over hodet er bitte små og var allerede fylt opp av geskjeftige russiske medpassasjerer.

Jeg begynner å skjønne hvorfor billetten var så billig. Aeroflot trenger passasjerer. Men flyvertinnene virker som de hadde foretrukket at vi ikke var her. Passasjerene altså.

Annonseringene går så fort at flyvertinnen er ferdig å snakke innen jeg skjønner at hun har gått over fra russisk til engelsk. Og når mannen i nabosetet ber om litt vann, skulle en tro det var gull og diamanter han ba om. Hver gang de kjører trallene forbi ham, hører jeg hvordan de krasjer inn i albuen hans eller over foten. Og mens flyvertinnene blir surere og surere, blir jeg stadig mer lettet over at det ikke er meg som er 1.90 og sitter ved gangen.

Jeg prøver å sove meg gjennom opplevelsen, og lykkes delvis i det. Plutselig slås lyset på.

Bishkek - raining frog - Tasjkent - prepare for landing.

Jeg får bare med meg bruddstykker av det som blir sagt, men retter selvfølgelig opp stolryggen lettere forvirret over at det skulle regne frosker. Men de sier ikke mer, og flyvertinnene har viktigere ting å gjøre enn å snakke med passasjerene.

Da vi lander tjue minutter senere kan jeg lese «Usbekistan» på flyene ved siden av. Vi har altså landet i Tasjkent, nabolandet til Kirgisistan fordi det regnet frosker på flyplassen i Bishkek. Så kommer en flyvertinne inn, og ytterst motvillig svarer hun på hvorfor vi har landet her.

— Frog, sier hun.

— ?

— Frog in Bishkek, insisterer hun igjen.

Hun gir opp engelsken, og går over til russisk. Det var selvfølgelig tåke som var problemet. «Fog».

Men det var også alt vi fikk vite.

— Bli sittende! forlanger flyvertinnene.

Etter en halvtimes venting på bakken, fremdeles uten noen form for informasjon, får vi en rask frokost om bord på flyet. Så blir vi jaget inn i terminalbygningen som en annen saueflokk, og døren låses bak oss. Hva som skjer, og eventuelt når vi kan fly igjen, er det ingen som sier noe om. En time går, uten at vi får vite noe. To timer. Tre. Jeg sovner på gulvet og er egentlig ganske fornøyd, for nå kan jeg i alle fall strekke på beina.

— Bishkek! hører jeg plutselig.

Atter en gang snakker de så fort at jeg kun forstår noen ord av det som blir sagt på russisk, og jeg venter på den engelske annonseringen. Den kommer aldri.

Men med saueflokkinstinktet i behold finner min reisefelle og jeg veien til utgangen (som selvfølgelig ikke er merket på noen som helst måte), kommer oss på riktig buss (som heller ikke er merket) og blir loset inn igjen til flysetene våre (som er like trange som før).

To timer senere lander vi i Bishkek, lettet over at flyturen er over.

— Velkommen tilbake ved en senere anledning, annonserer flyvertinnen.

Jo da, jeg skal nok fly Aeroflot tilbake igjen også, men det er vel noe verken jeg eller flyvertinnene ser særlig frem til.