ATLE M. SKJÆRSTAD atlems@bt.no

Dili, Øst-Timor

Uansett fredsprisvinnerne Jose Ramos-Hortha og biskop Carlos Filipe Ximenes Belo – for folk flest på Øst-Timor er det Xanana som er frihetens symbol. Det er han de kan takke for selvstendigheten. Og det er antakelig han de vil kalle på om den politiske situasjonen etter valget 30. august – årsdagen for folkeavstemningen om selvstendighet – skulle bli ugrei og ustabil.

– Er det et uttrykk for at du vil nødes at du sier du ikke vil stille opp som kandidat i presidentvalget?

Xanana vifter avvergende med hånden der vi sitter i tropemørket i utkanten av en norsk mottakelse i forbindelse med besøk av den norske utviklingsministeren Anne Kristine Sydnes, godsnakker med Alexandre som er blitt utålmodig og helst vil innom de fleste matfat innen rekkevidde. Han vil helst ikke snakke om sin politiske fremtid, men slår fast:

– Jeg vil være her, og jeg vil tjene mitt folk når vi nå endelig blir selvstendige.

Formidabel fiende Kanskje var det vissheten om nettopp dette som gjorde at medlemmer av det ytterliggående partiet RDTL onsdag forsøkte seg med et attentat mot Gusmão da han skulle tale til elever på gymnaset i Dili. Det er et parti med nære forbindelser til de indonesiske spesialstyrkene, Kopassus, og det er blitt anklaget for å stå bak en rekke forsøk på å destabilisere den skjøre demokratiseringsprosessen foran valget.

Og RDTL er uten tvil klar over at Gusmão, som i utgangspunktet fremstår som en mild og vennlig mann, vil være en formidabel fiende for alle som vil forhindre at landet blir selvstendig.

Foredraget han skulle holde på Dili gymnas, er en del av den læreprosess han mener folket må gå igjennom:

– Folk flest er leie av den politiske volden. De ønsker seg fred. Men det er ingen tvil om at de har mye å lære, sa han da BT møtte ham tidligere på dagen etter et møte med utviklingsminister Anne Kristin Sydnes:

– Det viktige nå er å få folk til å delta i å bygge landet. Derfor er det viktig å få snakket direkte med flest mulig. De må forstå at de må bruke stemmeretten sin.

Venn med Norge Det er ingen floskel når han karakteriserer seg selv som Norgesvenn. Og han uttrykker ekte glede over de forsikringene han har fått fra Sydnes om at hjelpen fra Norge vil være der også i fremtiden.

– Det er betryggende å vite at vi har nær forbindelse med det eneste landet i verden der politiske kriser utløses av budsjettoverskudd, sier han smilende.

Deltakelsen på den norske mottakelsen, der han høyst uventet dukket opp med hele familien, er et bevis på hvor stor pris han setter på vennskapet med Norge:

Dagen etter «summet» det i det lille diplomatiske miljøet i Dili. For Gusmão skulle egentlig ha vært et helt annet sted denne kvelden – på avskjedsmiddag for en australsk general i residensen til den australske ambassadøren. Men det selskapet lot frihetshelten vente i halvannen time for å hygge seg sammen med den norske utviklingsministeren og hennes gjester.

Slikt blir lagt merke til. For det er ingen grunn til å legge skjul på at øst-timoreserne har mye å takke australierne for i kampen for å kaste av seg det indonesiske åket.

«Vår nærmeste nabo» Den nå 54 år gamle småbarnsfaren som sto øverst på barrikadene i kampen mot indonesierne for å vinne selvstendighet, er i dag en varm forkjemper for en forsoningsprosess med Indonesia.

Han ble med i Fretelin – den revolusjonære fronten for et uavhengig Øst-Timor – i 1974, året før Indonesia okkuperte Øst-Timor. Fire år senere ble han Fretelins toppsjef, og i 1981 ble han øverstkommanderende for Falintil, den nasjonale frigjøringshæren.

I årene som fulgte arbeidet Xanana for å skape en nasjonal politisk enhet. Hovedmålet var å skape en øst-timoresisk enhet og få landets selvstendighet anerkjent.

Han ble arrestert av indonesierne i november 1992 og ble dømt til livsvarig fengsel. Senere ble dette omgjort til 20 år.

De indonesiske myndighetene visste knapt at det var dette ble innledningen til en verdensomspennende politisk prosess som ble kronet med seier for Gusmão og hans medarbeidere. I denne prosessen er det to viktige begivenheter – Fredspristildelingen til eksilpolitikeren Ramos-Hortha og biskop Belo i 1996 og det to timer lange møtet i fengselet mellom Sør-Afrikas president Nelson Mandela og Gusmão. Også de tre besøkene den personlige representanten til FNs generalsekretær avla i fengselet før Indonesias president Suharto gikk av i mai 1998 er viktige veimerker.

I januar 1999 ble Gusmão overført til husarrest i Jakarta. Her fikk han australskfødte Kirsty som sykepleier. I dag er hun hans kone.

– Med så mye lidelse Indonesia har påført deg og dine landsmenn, hvorfor er det så viktig å få i stand en forsoning med Indonesia?

– Det er vår nærmeste nabo. Vår egen stabilitet vil avhenge av demokratiet i Indonesia og våre forbindelser med landet. Derfor er jeg i dag indirekte bekymret for det som skjer i Indonesia, sier Gusmão.

– Vil du ikke tjene ditt land best om du står i spissen for denne prosessen?

Som om han er klar over at jeg igjen vil stille spørsmålet om han stiller som presidentkandidat, en avvergende vifting med hånden alt mens han forsøker å holde sønnen Alexandre borte fra et fristende fruktfat.

Syvende far i huset Hva blir så hans politiske fremtid?

Han tar rollen som frihetskjemper og politisk leder dypt alvorlig. Men han vil stå mot alle forsøk på overtalelse om å delta i daglig politikk etter at selvstendigheten er et faktum. Og antakelig vil han gå inn for Fredsprisvinneren Ramos-Hortha som sin kandidat.

Men han vil være der som en syvende far i huset. Og skulle det vise seg at det blir nødvendig, så vil han stille seg til disposisjon.

Som den eneste politiske samlingsfiguren i Øst-Timor.

fakta/Øst-Timor

  • Landareal: 14.874 kvadratkilometer.* Folketall: Ca. 900.000* Hovedstad: Dili.* Gjennomsnittsinntekt: Ca. 2000 kroner.* Det befinner seg fortsatt ca. 100.000 flyktninger på Vest-Timor etter selvstendighetskrigen mot den indonesiske okkupasjonen i 1999. Tilbakeføringen går langsomt, og en vanskelig forsoningsprosess med dem som samarbeidet med indonesierne vil ta tid å gjennomføre. * Den lille øyrepublikken er under sivil og militær FN-administrasjon (FN-protektorat) etter vedtak i FNs sikkerhetsråd 25.oktober 1999 (UNTAET).* Spesiell representant for FNs generalsekretær og leder for overgangsadministrasjonen er brasilianeren Sergio Vieira de Mello – ofte omtalt som verdenssamfunnets visekonge på Øst-Timor. Det er opprettet en «regjering» med fire medlemmer fra FN og fire øst-timoresere. Det nasjonale råd, er utpekt av de Mello og fungerer som rådgiver/høringsinstans for UNTAET og «regjeringen». * Pr. 1. januar 2001 var det 9287 uniformerte personell – 7765 militære, 1398 sivile politifolk og 124 militære observatører og 888 sivile på øyen. FN-administrasjonen har dessuten 1767 sivile ansatte. Styrkene kommer fra 47 forskjellige land.* For perioden juli 2000 til utgangen av juni i år har FN-administrasjonen et budsjett på ca. 5 milliarder kroner. * Norge bidro i fjor med ca. 59 milliarder kroner til forskjellige tosidige prosjekter. Beløpet vil ligge i samme størrelsesorden i år. * Norge støtter planene om utvidelse av UNTAET-mandatet til januar 2002 og er enig i at det vil være behov for fortsatt internasjonal tilstedeværelse og bistand etter at landet har fått anerkjent sin selvstendighet. Anerkjennelsen vil etter alt å dømme komme i forbindelse med det planlagte valget på nasjonalforsamling 30. august i år. Selvstyret vil tre i kraft fra årsskiftet 2001/2002.

Øst-Timor mot selvstendighet Bergens Tidendes Atle M. Skjærstad har besøkt Øst-Timor et knapt år før selvstyret vil tre i kraft. I en serie artikler vil vi ta for oss oppbyggingen av den selvstendige staten.