ATLE M. SKJÆRSTAD atle.skjaerstad@bt.noAileu, Øst-Timor

Snart er det nærmest "gutta på tur"-stemning og en landlig idyll i utkanten av oppstillingsplassen i den tidligere indonesiske militærforlegningen. Ved bålet der geitekjøttet blandet med grønnsaker putrer i "kokekarene" av nykuttet bambus, småsnakkes det mens det kastes stjålne blikk mot gjestene som høflig avslår invitasjonen til å ta del i lunsjen.

Idyllen bedrar. Du skal ikke løfte blikket så mye før du ser arrene etter oppgjøret mellom de øst-timoresiske frihetskjemperne og den indonesiske okkupasjonsmakten. Utbrente kaserner, bolighus der bare skallene står igjen, slagord på husvegger. Bilturen opp fra hovedstaden Dili har ført oss gjennom landsbyer der tallet på fortsatt ferske graver ikke står i rimelig forhold til størrelsen på landsbyene. Det er et inntrykk som forsterkes når du flyr i helikopter over øyen.

Frihetskjempere Jeg er på besøk hos menn som har mer enn geiteblod på hendene. Det er frihetskjempere fra Falintil, den væpnede delen av motstandsbevegelsen Fretilin. Noen av dem har overlevd i fjellene i 25 år, siden den indonesiske okkupasjonen i desember 1975. Og det var ikke bare indonesiske soldater og medløpere som var deres mål, også politiske motstandere blant dem som kjempet for selvstendighet, men som var mer moderate enn den marxist-inspirerte Falintil-geriljaen fikk merke hevntørsten, spesielt i de første årene etter okkupasjonen.

Det hevdes at så mange som 2000 motstandere av Fretilin/Falintil som var internert her i Aileu, ble massakrert. De var medlemmer av UDT, et politisk parti som hadde vært i koalisjon med Fretilin, eller Apodeti, et parti som gikk inn for union med Indonesia.

Xanana Gusmco, som i 1981 ble leder for Fretilin og øverstkommanderende for Falintil, har bedt om unnskyldning for det som skjedde og appellert til befolkningen om tilgivelse som del av den store forsoningsprosessen som landet nå er midt inne i. Han har også tatt til orde for en bred undersøkelse av Falintils virksomhet.

Den nye hæren Til tross for den blodige — og til dels kontroversielle - fortiden, Falintil-soldatene blir kjernen i den nye forsvarsstyrken. Det er de som skal forsvare landets uavhengighet og grenser når FNs fredsbevarende styrker trekkes ut.

Den nye forsvarsstyrken, som etter planen også skal ha et marineelement, blir på 3000 mann. Omkring halvparten blir en stående styrke, den andre halvparten reservister. Forsvarsstyrken skal være klar i løpet av et par år.Prosessen med å lære geriljasoldatene oppstilling, sluttet orden, grunnleggende infanteritrening og alt det andre som hører en rekruttskole til, er akkurat kommet i gang. Vi merker oss at det er enkelte som fortsatt har et noe tilfeldig forhold til oppstillingssignaler og korrekt antrekk.

— Det går fremover, overraskende raskt, sier commandante Pedro, en av toppsjefene i den kommende forsvarsstyrken. - Det skyldes nok at de har med seg disiplinen fra tiden i fjellene.

De 250 som er håndplukket til dette kurset, er forsvarsstyrkens kommende befalingsmenn. De er veteraner fra frigjøringskampen, enten i fjellene eller de har arbeidet i dekning i byene. I neste omgang skal de overta det opplæringsansvaret som portugisiske offiserer nå har. Planen er at de skal være klare til å marsjere i Dili på Uavhengighetsdagen, 30. august.

— Det er ingenting å si på motivasjonen og viljen. Jeg tror de kommer til å bli gode soldater, konstaterer kaptein Bernandino, den portugisiske sjefinstruktøren. En australsk forbindelsesoffiser nikker samtykkende.Akkurat organiseringen av soldatopplæringen er et lite stykke storpolitikk. Indonesia ville ikke ha noe av at Australia sto for soldatopplæringen, men kunne godta den gamle kolonimakten Portugal. Kompromisset er at Australia tar seg av en del av spesialisttreningen med støtte fra bl.a. Sør-Korea og New Zealand.

Regnet og matmangelen Det er en broket forsamling vi treffer i treningsleiren. Gjennomsnittsalderen ligger himmelhøyt over det man ville møte på en norsk rekruttskole. Det skyldes at Falintil-soldatene har fortrinnsrett, selv om det er frivillig å melde seg til tjeneste.

— Jeg kan ikke annet enn å være soldat, sier Salebs Besikalet på spørsmål om hvorfor han har meldt seg som soldat. 46-åringen var blant de første som stakk til fjells da 40.000 indonesiske soldater hærtok Øst-Timor. Han var sersjant i den portugisiske hæren og var forlagt her i Aileu, fjellbyen som skulle bli sentrum for mye av motstandskampen.

— I begynnelsen var motstandskampen veldig uorganisert. "Alle" dro til fjells, laget baser, men organiserte seg forskjellig. Det var liten kontakt mellom de forskjellige gruppene. Det var harde tider, vi kjempet for livet. Indonesierne, regnet og matmangelen var de verste fiendene. Vi levd av det skogen kunne gi oss, bær, frukt, blader og gress. Ikke alt var like næringsrikt, forteller han.

Den første tiden samlet motstandskjemperne seg i store leirer. Dermed ble de også lette mål for den moderne utstyrte indonesiske hæren som angrep med både store bakkestyrker og fly. Og fikk de ikke has på geriljasoldatene så gikk de løs på landsbyer i området, der de mistenkte innbyggerne for å stå i ledtog med Falintil-soldatene. Etter hvert som organiseringen ble bedre, ble gruppene og leirene mindre, i landsbyene ble det opprettet støttegrupper som hadde kontakt med geriljaen og brakte mat, nyheter og nye rekrutter frem til dem nattetid.

— Fordi vi flyttet oss hele tiden, dyrket vi ikke jorden. Vi var avhengige av hjelp utenfra, eller det vi fant, forteller Salebs.

Han går nødig i detaljer. Men det skinner igjennom at det har vært harde år. I likhet med de andre geriljalederne har han ingen familie. Han sier det ikke direkte, men lar oss forstå at familiene ble drept av indonesierne.

— Det var en rå krig. Indonesierne infiltrerte landsbyene i områdene der de mente geriljaen hadde leirer, skaffet seg angivere. Og fant de ikke geriljasoldatene, tok de familiene deres som ofte hadde flyttet til området. Det var en form for psykologisk krigføring som tok på.

— Hvordan fikk dere opplæring i å drive krig?

— Mange av de første som stakk til fjells hadde, som jeg, bakgrunn fra den portugisiske hæren. Noen hadde også gjort tjeneste i andre portugisiske kolonier, Angola og Mosambik. Dess-uten kjent vi til geriljateknikker fra Vietnamkrigen. Dessuten fantes det lærebøker, sier Salebs og unngår spørsmålet om det kom inn instruktører utenfra. Det er kjent at Falintil hentet inspirasjon til sin organisering fra frigjøringshæren i en annen tidligere portugisisk koloni, Frelimo i Mosambik.

— Vår viktigste oppgave er å hjelpe sivilsamfunnet dersom noen utfordrer det, sier forsvarssjefen, general Taur Matan Ruak. Han overtok som sjef for Falintil da Gusmco offisielt gikk av i august i fjor.

Ifølge Ruak er den nye forsvarsstyrken stor nok, men han medgir at det er en vanskelig oppgave å skape en moderne hær av en geriljastyrke.

— Med god hjelp skal vi klare det, sier han. General Ruak ser det som en fordel at det er Falintil som skal utgjøre kjernen i forsvarsstyrken, og hevder at man med en slik ordning unngår at det blir etablert flere væpnede grupperinger for å forsvare Øst-Timors selvstendighet.

Ruak forteller at den indonesiskstøttede militsen fortsatt skaper problemer med raid over grensen fra Vest-Timor. Han regner imidlertid med at når forbindelsene mellom Indonesia og Øst-Timor normaliseres, så vil det også bety sluttstrek for militsen.

FREMTIDEN: På rekke og rad står Falantil-soldatene oppstilt for å lære. De skal bli soldater i landets nye forsvarsstyrke. (Foto: Atle M. Skjærstad)