Genmat er kornsorter og andre plantevekster der genenes sammensetning er endret for å gi planten egenskaper naturlig korn ikke har. Blant annet kan planten bli større og mer motstandsdyktig mot tørke og skadedyr. Svært mange forskere og politikere mener det er genmat som skal redde verden. Som skal skaffe brød og pålegg til tre nye milliarder mennesker de neste tiårene.

Men svært få av dem finnes i Norge. Her er genmat nærmest et banneord.

PÅ ET KONTOR på Universitetet for miljø og biovitenskap på Ås sitter Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg og ergrer seg kraftig. Hun er professor i molekylær genetikk, og liker svært dårlig at Norge har sagt blankt nei tilå tillate import og bruk av genmodifisert mat.

Sorteberg mener GMO er en «flott teknikk», som hun sier. Hun er medlem av Vitenskapskomiteen for mattrygghet og trolig landets mest uttalte forkjemper for en oppmykning av Norges bastante nei til genmodifisert mat.

– Jeg syns det er uforsvarlig å si nei til muligheter vi ennå ikke kan se konsekvensen av. Jeg syns det er farlig at vi har stilt oss utenfor hele GMO-utviklingen, og at vi ikke har innflytelse på noe av det som blir gjort på dette feltet, sier hun.

Men borte i Iowa, USA, midt i et av verdens aller største kornkamre, står bondelagsleder Chris Petersen og rister på hodet.

– Genmodifisert mais og soya har gjort bøndene her til slaver. Er det sånn vi vil ha det da?

HVA ER GENMAT? Lær deg det med en gang. Genmat er snart på de fleste bord rundt omkring i verden.

Kort sagt er genmodifisert mat (GMO eller transgenetisk mat) organismer der forskere har endret, satt inn eller fjernet ett eller flere gener fra samme type eller en annen type organisme ved bruk av genteknologi. Dette for å gjøre dem mer robuste, hurtigvoksende og effektive. Pluss at de blir motstandsdyktige mot sykdommer og insekter.

Genmodifiserte matplanter ble først utviklet i 1983. Verdens største produsentland av genmat er USA, men det dyrkes også mye genmat i Argentina, Brasil, Canada og Kina.

Den norske genteknologiloven av 1993 sier at genmat må være bærekraftig, ikke miljø— eller helseskadelig. Den må også være etisk og samfunnsmessig forsvarlig.

Det er ikke godkjent noe genmat i Norge. Men det finnes et fåtall andre genprodukter, som tobakk og nellik.

De fleste genplantene som er i salg i andre land er modifisert for å tåle sprøytekjemikalier og insektmidler. De fleste genpatentene eies av noen få multinasjonale selskaper.

Og når disse selskapene snart dominerer hele verdensmarkedet for mais, soya, hvete, ris og andre arter, skaper det en rekke utfordringer verden knapt hadde sett for seg for noen få år siden.

MIDT PÅ FLATLANDET ved Clear Lake nord i Iowa går Chris Petersen rundt i hagen og peker.

Der står et lite felt med urmais, såkalt heirloom field corn. Der henger digre tomater, her er vannmeloner, poteter, gresskar. Petersen trør i gresset og er stolt av sin egen lille gårdsflekk. Petersen er president for Iowa Farmer's Union. Men han føler seg litt innestengt. For rundt hele hagen hans står en vegg av moden GMO-mais.

Åkrene i dette området er nesten absurd ensartede. Maisen står der som sylslanke soldater på stramt geledd, alle planter er komplett like i høyde, bredde, form og farge. Som om noen har vært der med frisørsaks og hagetrimmer og føner.

Det er fordi absolutt all mais her har kliss lik genetisk sammensetning. Den er klarlagt, programmert og designet til å oppføre seg helt uniformt.

– GMO is the biggest thing, sier Petersen.

– Det er nesten umulig å få tak i mais som ikke er genetisk modifisert. Det er altfor mange politikere som har latt seg lure. Alt som har skjedd her, har vært i de store selskapenes interesse.

I IOWA HETER den store aktøren Monsanto. Det gigantiske kjemiselskapet fra St. Louis, Missouri, leverer det meste av genmaisen og gensoyaen til bøndene her. I dag er rundt 80 prosent av all maisen i Iowa genmodifisert. Det betyr at markedet mer eller mindre er monopolisert.

Genmaisen her er konstruert slik at den ikke reproduserer seg selv. Det betyr at bøndene må kjøpe ny ladning med såkorn hvert år. De får absolutt ikke lov til å lagre mais for neste års avling – for det er Monsanto som har patent og alle salgsrettigheter på den.

I tillegg er maisen designet spesielt for å tåle én type ugressmiddel. Det heter «Roundup». Og selskapet som produserer «Roundup» heter … Monsanto.

Petersen forteller at de store selskapene i Iowa leier seg enorme jordområder. De kjøper ikke, for da må de betale eiendomsskatt. De sår GMO-korn, de leier bønder til å høste jorden, de leier utstyr, og tar med seg profitten hjem.

– Now what kind of farming is that? I dag er det bare 15 til 20 prosent av småbøndene i Iowa som eier sine egne gårder, forteller Petersen.

FOR NOEN ÅR SIDEN gikk en rekke lokale bønder til søksmål mot Monsanto, for å prøve lovligheten av å innføre GMO slik de har gjort. Det gikk ikke bra.

– Det var mange som trakk seg underveis, de ble presset til det. Jeg var en av de siste som falt av lasset. Vi tapte. But we fought a good fight, forteller Petersen.

Petersen tror de fleste farmerne i Nord-Iowa aksepterer det som har skjedd.

– Det er ingen som stiller spørsmål ved at et helt marked er nesten monopolisert. Et par-tre store selskaper kontrollerer prisene og markedet helt alene. De holder folk på kanten, akkurat nok til at de kan beholde husene sine.

– Jeg mener folk her burde fått et reelt valg. Lokal mais ville gitt lokale inntekter.

UNIVERSITETET I ÅS er et av de få stedene i Norge der det finnes GMO-planter. Et drivhus med prefabrikkerte blomster, som kun brukes til forskning. Monsanto og de andre store GMO-selskapene får ikke drive bisnis i Norge.

Professor Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg skjønner Iowa-bøndenes problem. Men understreker at det tross alt er markedskreftene som styrer matproduksjonen her i verden.

– Men akkurat derfor må vi ha offentlig forskning på dette. Dessverre er mye av de offentlige forskningsmidlene borte. Antikampanjer i Europa har ført til full stopp mange steder, sier hun.

Sorteberg tror det betyr at de store selskapene i USA med store budsjetter og penger til forskningsmidler vil ta over kontrollen over verdens frømarked, som etter hvert også blir et GMO-marked.

– Det man oppnår ved å være kategorisk mot genmat, er nettopp at det kun er digre, pengesterke selskaper som har råd til å drive forskning. Dermed får de monopol på GMO-teknologi. Motstanderne støtter indirekte de kreftene de er imot. Det er en veritabel kortslutning.

CHRIS PETERSEN kom til Iowa i 1978. Han pusset opp huset og begynte med mais og griser.

– Helt frem til 1990 hadde jeg to jobber, for å få råd til å farme, betale gjelden min. I 1992 leide jeg meg mer land, mais og soyabønner, og drev en del med griser. Det var den amerikanske drømmen. Det gikk bra, helt til slutten av 90-årene. Da orket jeg ikke mer.

Nå leier han ut jorden sin. Det er der all den snorrette GMO-maisen står. Petersen ser paradokset, men liker det ikke. Han mener det er en del alvorlige spørsmål når det gjelder GMO fremdeles.

– Folk er usikre. Vi er helt i startgropen med å bruke genmodifisert mat. Vi gir det til husdyrene våre, og spiser det selv. Men erfaringen viser at det tar 20 år å kartlegge alle bieffektene av genmodifiserte kornsorter. Jeg mener amerikanerne er laboratorierotter for GMO-industrien, sier Petersen.

GEOGRAF Peter Andersen ved UiB var i begynnelsen skeptisk til genmodifisert jordbruk. I dag er han mer positiv, ikke minst fordi GMO kan redusere bruken av sprøytemidler i jordbruket.

– Det er vanskelig å påstå, med basis i vitenskapen, at det finnes noen miljørisiko ved genmodifisering, sier Andersen, som har forsket på utvikling av jordbrukssystemer i en årrekke. Han tar et forbehold når det gjelder kryssing av arvestoffer mellom arter, for eksempel grønnsaker og fisk. Da beveger man seg filosofisk sett ut på mer utrygg is, sier han.

– Det er mange myter og følelser rundt genmodifiserte organismer. Det viser også bruken av begrepene «Frankenstein-mat» og «Terminator-teknologi». Det er like naivt å påstå at alle tradisjonelle arter er ufarlige, som å si at GMO er det motsatte.

Peter Andersen viser til USA, der innbyggerne tygger i seg genmodifiserte produkter til dagen.

– Ennå har ingen reist søksmål for påståtte helseskader etter å ha spist genmat, og det altså i USA – erstatningssakenes hjemland, sier Andersen. Piek Bukman, toppsjef i International Food and Agricultural Trade Policy Council, er skråsikker på genmodifiseringens fortreffelighet.

– Vi trenger genmodifisert jordbruk for å få opp produksjonen i Den tredje verden. Teknologien vil ikke ha negative effekter på økosystemet, mener Piet Bukman.

PÅ FORSKNINGSSENTERET ICRISAT utenfor den indiske byen Hyderabad leder William Dar et team på et hundretall forskere som jobber for å skape et mer robust jordbruk i tørkeutsatte områder av verden.

– Vi har alle redskaper tilgjengelig, og bruker GMO som instrument bare når konvensjonelle metoder ikke er i stand til å løse et problem, sier Dar.

ICRISAT-forskerne har ved hjelp av genteknologi klart å utvikle motstandsdyktighet mot bestemte insekt- og virusangrep i jordnøtter og to ertetyper som er viktige i kostholdet mange steder i verden.

De er også i gang med å utvikle en jordnøtt som både er mer tørkeresistent og dessuten motstandsdyktig mot muggsopp som danner den farlige giften aflatoksin.

William Dar sier de ikke gambler med folks helse eller det naturlige mangfoldet når de utvikler genmodifiserte plantevarianter.

– Vi tar alle forholdsregler når det gjelder biosikkerhet, slår han fast.

MOTSTANDEN MOT genmodifiserte jordbruksvarer er likevel stor, ikke bare blant den jevne forbruker i Europa. Også eksperter uttrykker skepsis. En omfattende utredning fra IAASTD (The International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development) heller malurt i begeret for GMO-forkjemperne. Usikkerhet rundt miljø- og helserisiko og dyre patenter som gjør situasjonen verre for småbønder, er noen av innvendingene.

Heller ikke Christian Anton Smedshaug, forfatter av boken «Kan jordbruket fø verden?», tror genmodifisert jordbruk er svaret på matkrisen.

– Vi har firedoblet matproduksjonen i verden uten genteknologi, men ved bruk av vanningssystemer, nye såfrø, kunstgjødsel, avl og seleksjon. Drivkraften bak utviklingen av GMO-jordbruk har ikke vært å øke størrelsen på avlingene, men å senke kostnadene og gi plantene bestemte egenskaper. Hittil er det lite som tilsier at genmodifisering vil løse de overgripende utfordringene innen verdens matforsyning, sier Smedshaug.

Motstandere peker også på at GMO fører til mindre biologisk mangfold og mer industrialisering av jordbruket. Det blir også hevdet at teknologien ikke har levert det den lovet, verken økt produksjon eller mindre bruk av plantevernmidler.

18 norske organisasjoner, inkludert Norges Kokkemesteres Landsforening, har skrevet brev til regjeringen der de krever ti års forbud mot GMO i mat, fôr og i åpen åker.

– Genforurensning er uunngåelig. Erfaringene viser at de ikke kan holdes adskilt fra vanlige planter i jordbruket. Vind og insekter kan ta med seg pollen over store avstander, sier Bell Batta Torheim, programkoordinator i Utviklingsfondet.

TILBAKE TIL ÅS. Professor Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg tror ikke vi har noe valg. Hun mener at dersom Norge skal stenge grensene for genmodifisert mat fra andre land, må nordmenn være forberedt på dårligere levestandard og et enklere liv.

Professoren mener Norges holdning til GMO er et luksusspørsmål.

– Når verdens matvaresituasjon virkelig strammer seg til, vil ikke økologisk dyrket mat kunne forsyne alle. Derfor må vi ha GMO, sammen med andre løsninger, sier hun.

Marita Aarekol
Håvard Bjelland