— Rapporten er ikke fyllestgjørende. Og den er ensidig, sier en diplomat med godt kjennskap til fredsprosessen.

Heller ikke historieprofessor ved Khartoum-universitetet, ikke jussprofessor som jeg beklageligvis kom til å titulere henne i et intervju i fredagsavisen, Dr. Fadwa A.A. Taha, var særlig optimistisk. Men hun hadde forventninger, og rådet partene til å sørge for at den sudanesiske befolkningen føler et større eierskap i hele fredsprosessen.

KANSKJE NYTTIG, både som påminnelse og oppfordring. Fordi fredsavtalen, CPA som den omtales som for lettvinthetens skyld, er en avtale mellom to parter som har kriget mot hverandre i førti av de femti årene Sudan har hatt sin uavhengighet.

Og kanskje har de hatt nok å gjøre med å rydde opp i fortiden, lære å stole på hverandre, før de kan gjøre fremskritt i arbeidet med å bringe fred til et forent land.

Det er nok av lik i skapene, på begge sider. Som en kjenner av fredsprosessen sier det: - Jeg tror ikke noen av partene fortsatt er helt klar over hva de undertegnet. Og jeg tror at man på begge sider, både i Khartoum og i Sør-Sudan skulle ha gått til oppgavene med en større ydmykhet enn den de noen ganger viser.

MANGE SER den blodige konflikten i Darfur som den viktigste hindringen til at den kan bli fart i freds- og stabiliseringsarbeidet.

Jan Egeland, FNs visegeneralsekretær og ansvarlig for det humanitære arbeidet, ble tidligere denne uken nektet adgang til Darfur-provinsen. Han er ikke nådig og sier at blokkeringen av besøket i Darfur (og flyktningleirer i nabolandet Tsjad) er et eksempel på regjeringens manglende samarbeid for å løse problemene i vest.

Han minner om at hjelpearbeidet i Sudan, som koordineres av FN, i dag er den største humanitære operasjonen i verden. Egeland fremholder at hele operasjonen er en livline for tre millioner mennesker som befinner seg på flukt i Darfur. Kanskje det er dette Khartoum-regjeringen har merket seg når det lørdag inviterte Egeland, som fortsatt oppholder seg i Afrika, til å besøke Darfur.

At den norske Flyktninghjelpen er kastet ut av Kalma-leiren, og neppe får komme tilbake, oppfattes også som et eksempel på Khartoum-regjeringens økende tendens til å hindre hjelpearbeidet. I Kalma-leiren, der Flyktninghjelpen får ros for vel utført arbeid, befinner det seg nå 100.000 flyktninger, de fleste på flukt i eget land. Også andre frivillige organisasjoner (NGO'er) har fått restriksjoner i sin streben etter å hjelpe mennesker på flukt som trenger både mat og medisinsk bistand.

Situasjonen i Darfur, men også i andre deler av Sudan, betegnes som kaotisk. Det er lovløshet, opprørsgrupper splittes i mindre grupper, og det blir vanskeligere å innføre lov og orden.

Og da er vi ved spørsmålet om eierskapet.

Hvordan kan mennesker føle eierskap til en avtale de ikke føler angår dem? Det eneste de fortsatt - femten måneder etter at avtalen ble inngått - ser, er nød og lidelse. Og lytter vi igjen til Jan Egeland så vil, om Khartoum ikke griper inn mot opprørerne i Darfur og tillater internasjonale hjelpeorganisasjoner å arbeide, vil dødeligheten på ny øke, det vil bli flere flyktninger, og flere vil dø som følge av krigshandlinger. Sudan vil igjen bli den verste humanitære krisen i verden.

ICG LEGGER HOVEDANSVARET for manglende fremgang på Khartoum-regjeringen, og er heller vag i sin kritikk av regjeringen i Sør-Sudan.

Men samtidig overser ICG det faktum at den sør-sundanesiske regjeringen (GoSS) har unnlatt å møte opp til mange forhandlingsmøter. Ganske enkelt fordi den ikke har hatt folk å sende. Å gjøre krigere om til politikere og administratorer er ikke gjort over natten.

ICG er en ikke-statlig uavhengig organisasjon, en NGO, med mål å forhindre og løse «dødelige» konflikter. Vi må gjerne kalle det en «høynivågruppe» som samler inn informasjon i konfliktområder verden over. Analyser denne og kommer med råd til verdenssamfunnet om hvordan finne løsninger.

Formann i styret er den britiske Lord Patten, Storbritannias siste høykommissær i Hongkong og tidligere EU-kommissær for utenriksspørsmål. I styret sitter en rekke «eldre statsmenn», blant annet vår egen tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg og Finlands tidligere president Martti Ahtisaari.

«Det er behov for større internasjonalt engasjement i fredsprosessen», skriver ICG i den siste rapporten som ble offentliggjort for en liten uke siden.

Den peker på at fredsprosessen er et ustabilt partnerskap mellom et sterkt, men uvillig, regjeringsparti (NCP) i Khartoum, og et svakt, men villig, SPLM/A i sør. Det gjør prosessen veldig sårbar. Ifølge ICG har partnerskapet brutt sammen, og mange av de resultatene som er oppnådd er ikke resultat av forhandlinger og dialog, men ensidige dekreter fra NCP ved president Umar al-Bashir.

DET INTERNASJONALE samfunnet , og ikke minst FN og giverlandene, blant dem Norge, bør av denne grunnen hjelpe partene med å realisere målene for CPA, mener ICG.

Det kan gjøres blant annet gjennom opprettelsen av et teknisk sekretariat som stiller krav om delmål underveis, og at det settes frister for gjennomføringen. Sekretariatet skal også overvåke at det man blir enige om i denne prosessen gjennomføres.

SPLM/A må også få finansiell støtte og teknisk bistand (opplæring) til å bygge opp den administrasjon Sør-Sudan så sårt trenger. Utviklingsminister Erik Solheim har flere ganger pekt på at dette kan være et norsk bidrag til fredsprosessen.

Kanskje det mest drastiske forslaget likevel er at giverlandene skal ta i bruk sin finansielle styrke for å straffe partene om de ikke når frem til delmålene. Med andre ord: ha et ris bak speilet med trusler om å holde tilbake bistand om det ikke blir fart i freds- og samlingsprosessen.

CPA skal gjennomføres i løpet av seks år fra den ble undertegnet i januar i fjor. Avtalen inneholder en rekke delmål frem mot demokratiske valg i 2008/2009. Hele prosessen skal ende opp med en folkeavstemning der folket i sør skal ta endelig stilling til om de ønsker ett eller to Sudan.

Kritikere av CPA hevder blant annet at hele avtalen i sin form og innhold legger opp til at resultatet vil bli at det blir et Sudan og et Sør-Sudan.