Noen rask avklaring på omstendighetene rundt fredsprisen på 100.000 US-dollar som Israels utenriksminister Shimon Peres – eller rettere Peres-senteret for fred – i 1999 ga til de to norske embetsmennene Mona Juul og Terje Rød-Larsen, blir det ikke.

«Flere dager» er tidsrammen departementets pressetalsmann Karsten Klepsvik nå benytter. Og «behov for å innhente flere fakta». Hvor slike fakta skal innhentes, vil han ikke si noe om.

Vanskelig personalsak

Dermed kan vi trygt slå fast at Utenriksdepartementet har fått til behandling en vanskelig personalsak. Ikke minst fordi hovedpersonene er høyt profilerte både nasjonalt og internasjonalt.

På den ene siden skal det tas stilling til om Juul/Rød-Larsen-saken skal behandles i henhold til Tjenestemannslovens § 20. Gjør den det, må det avgjøres om deres «synd» er så alvorlig at paragrafens bestemmelser om «straff» kommer til anvendelse.

Saken har allerede virvlet opp mye skitt, ikke minst fordi dens utgangspunkt synes å være et ønske i Israel om å diskreditere den spesielle Midtøsten-utsendingen til FNs generalsekretær — Terje Rød-Larsen.

At Norges ambassadør i Israel - Mona Juul - trekkes med i samme slengen, gjør saken ytterst delikat for Utenriksdepartementet. Det er ikke til å undres over verken hoderysten blant departementets ansatte, eller at svært mange er påpasselige med å understreke sin distanse til saken og saksområdet. Både da og nå.

Vurderte å si fra

Så langt i denne føljetongen, har et av de sentrale spørsmål vært hvorfor de to prismottakerne ikke varslet sin arbeidsgiver om prispengene. Etter departementets uskrevne regler skal gaver over en viss verdi leveres departementet.

Terje Rød-Larsen, som etter manges mening nå burde ha lært seg at det av og til er best å holde kjeft, har sagt at det var først noen dager etter en storstilt overrekkelsesseremoni paret ble klar over at det også var knyttet penger til prisen.

På et tidspunkt skal de glade mottakere ha vurdert om det ikke ville være riktig å orientere om beløpet. Det skjedde altså ikke.

Men om de vurderte det, er dette en antydning om at de var i tvil om det var riktig av dem å motta prisen.

Levere tilbake?

Det utløser et nytt spørsmål: Hvorfor gjorde de det ikke? Var det f.eks. fordi de var redde for at de da måtte levere pengene fra seg?

Dette er antakelig blant de fakta som Utenriksdepartementet nå vil søke svar på. Sammen med spørsmål til Peres-senteret om statuttene for prisen, hvordan beslutningen om tildelingen ble tatt etc.

Overfor BT blir det antydet at de foreliggende opplysningene har bidratt til nye spørsmål utover dem man hadde de første dagene, og at det derfor er vanskelig å trekke endelige konklusjoner. Så langt er imidlertid konklusjonen at den eneste som til nå kan glede seg over Peres-prisen, er Israels statsminister Ariel Sharon.