Mer enn ti nasjonale målinger på rad har nå varslet nei-seier ved folkeavstemningen i Frankrike 29. mai. Inntil nylig har et flertall sagt at de venter — og håper - at ja-siden vinner likevel. Det nye i bildet er at også denne suttekluten er tatt fra ja-sidens representanter.

Situasjonen ser nesten umulig ut for president Jacques Chirac og ja-siden for øvrig. Nei-folket er ikke sterkt knyttet til bestemte partier eller saker, de er spredd over alt. Følgelig er de vanskelige å gripe fatt i. Riktig nok er det et særlig klart nei-flertall blant velgerne til partier ytterst til høyre og ytterst til venstre. Men også i velgermassen til de mer moderate partiene finnes mange nei-folk.

GRUNNENE TIL Å SI NEI er forskjellige. Noen vil stemme nei på grunn av EUs grunnlovstraktat, og det de mener er dens manglende sosiale innhold. Andre stemmer nei fordi de ikke vil ha Tyrkia som medlem av EU. Og atter andre i protest mot regjeringen eller presidenten.

Det er derfor grenser for hva ja-siden kan oppnå ved å argumentere bedre for EU-traktaten, altså temaet folk faktisk er bedt ta stilling til. For de fleste velgerne er det ikke den det dreier seg om.

Situasjonen bedres ikke for ja-siden ved at president Jacques Chiracs eneste bidrag til nå er en nøye regissert TV-opptreden, der han snakker høflig om EU-traktaten med ungdommer. Chirac anklages for ikke å våge å ta debatten mot kvalifisert motstand.

Ja-sidens eneste håp ligger i at det fortsatt er nesten syv uker til valgdagen. Det er meget lang tid i politikken, tross alt.

Men akkurat nå ligger altså EU godt an til å brase inn i sin største krise noensinne. For et nei i et av EUs største land, en av Unionens grunnleggere, er ikke noe som kan ordnes med et enkelt «grep».

STEMNINGEN I FRANKRIKE smitter over på Nederland, der det er planlagt avstemning tre dager senere, 1. juni. Hele 70 prosent av hollenderne sier de ikke har tenkt å stemme i det hele tatt, og de få som vil putte lappen i urnen vakler mellom ja og nei. I Nederland er avstemningen bare rådgivende, i motsetning til i Frankrike der den binder politikerne. Men de nederlandske politikerne har sagt at de legger stor vekt på folkeavstemningen, den første i landet overhodet.

Også Danmark merker det kalde draget fra Frankrike. Ja-sidens ledelse på målingene skrumper inn.

Men blir det nei i Frankrike, spiller folkeavstemningene i Nederland og Danmark egentlig ingen rolle. De kan til og med bli avlyst.

For et fransk nei må bety at grunnlovstraktaten trekkes tilbake for revisjon. Hele prosessen blir da minst et par år forsinket. Noen tror endatil at et fransk nei blir begynnelsen på slutten for det EU vi kjenner, at utviklingen mot stadig tettere samarbeid settes mange år tilbake.

Men så dramatisk er situasjonen neppe. EU pleier å kvikne fort til igjen etter kriser, og kommer seg tilbake på sporet før omverdenen aner ordet av det. Mest sannsynlig vil den historien gjenta seg: Politikerne begynner en revisjonsprosess, men iverksetter kanskje noen av de mindre kontroversielle delene av traktaten gjennom andre vedtak.

Men det er klart: Et fransk nei til integrasjonsprosessen er en krise av et helt annet kaliber enn det danske nei til Maastricht i 1992. Alt er mulig.