Oppsiktsvekkende funn på den nordrussiske tundraen tyder på at innvandrerne fra tropene krysset polarsirkelen og tilpasset seg de barske forholdene i Arktis mye tidligere enn antatt. Det er rundt 40. 000 år siden dette skjedde. Da hadde «det moderne menneske», eller homo sapiens sapiens , allerede levd i Afrika i 60.000 år, og vel så det.

Neandertalerne døde ut

I Europa rådet neandertalerne grunnen, homo sapiens neanderthalensis , uvitendeom at deres dager snart var talte.

— Av grunner vi ikke kjenner, fikk neandertalerne etter hvert konkurranse fra nye, høyreiste mennesker som på denne tiden tok spranget nordover, muligens fra tilholdssteder i Midtøsten. I løpet av noen få tusen år hadde disse nykommerne spredt seg til store deler av Europa, og en tid levde de to menneskeartene side om side, men tilsynelatende uten å blande seg noe særlig. Neandertalerne døde så ut for ca. 30.000 år siden uten å etterlate seg sine gener, forteller geolog John Inge Svendsen ved Institutt for geovitenskap på Universitetet i Bergen.

Sammen med en tverrfaglig forskergruppe har John Inge Svendsen allerede i ti år gravd seg tilbake i den nordrussiske forhistorien. Undersøkelser, som finansieres av Norges Forskningsråd og Bjerknessenteret for klimaforskning ved Universitetet i Bergen, har sammenheng med forskningsarbeidet som pågår omkring utbredelsen av de store breene som dekket deler av Nord-Russland og demmet opp store innsjøer for omkring 90. 000 år siden (BT 26. april).

— Vi skal fortsette undersøkelsene i fire år til. I sommer planlegger vi å grave ut en ny og spennende boplass fra istiden, sier John Inge Svendsen.

Mammutsvingen

Forskergruppen har så langt undersøkt fire steder med spor etter istidsmennesker. Den nordligste og eldste boplassen ligger ved elven Usa, en sideelv til Petsjora, som renner ut i Barentshavet vest for Uralfjellene. Som ballast da de startet, hadde forskerne med seg kunnskap om at det allerede på 1700-tallet var rapportert om mammutfunn i området. Lokalkjente vet også å fortelle om støttenner som har vært funnet langs elvebredden i årenes løp. Men det var uklart hvor.

— Stedet der vi begynte å grave for rundt ti år siden heter da også Mamontovaya Kuruya, som betyr Mammutsvingen. Og de funnene vi har gjort så langt, er etter vår mening uvanlig spennende og har vakt oppsikt internasjonalt, sier John Inge Svendsen.

Regelmessige hakk

— Hvilke spor etter mennesker har dere funnet?

— Vi har ikke funnet rester av mennesker. Men ved å grave en sjakt i skråningen ned mot elven Usa, kom vi ned til et 1-2 meter tykt, rustbrunt gruslag som inneholdt store dyreknokler. Fra dette laget, som er dekket med over ti meter yngre sedimenter, har vi samlet 118 bein, og det hovedsakelig fra ullhåret mammut, men også fra hest, reinsdyr og ulv.

— Ingen av disse funnene pekte konkret mot mennesker. Men så, allerede i den første feltsesongen, gravde vi ut en liten støttann som vi antar har tilhørt en 7-8 år gammel mammut. I det harde elfenbenet på denne støttannen oppdaget vi flere rader med hakk som var 1-2 millimeter dype og 0,5-1 centimeter lange. Ingenting tydet på at disse merkene var avsatt av stein og grus i elva. Heller ikke minnet de om merker etter rovdyrtenner. Hakkene var påført så regelmessig at de etter vår mening bare kunne stamme fra mennesker. Hakkene er senere blitt nærmere undersøkt under mikroskop, og det er nå påvist at de er påført med en skarp steinegg. Senere er det også blitt funnet noen steinredskaper på stedet, blant annet en kniv og en skraper, forteller John Inge Svendsen.

36.000 år gammel støttann

— Fra hvilken tidsepoke stammer disse funnene?

— Det fant vi ut ved å sage en liten bit støttanna med de regelmessige merkene og sende den til Laboratoriet for radiologisk datering i Trondheim. Analysene viste at støttanna har en alder på over 36. 000 år, og det er oppsiktsvekkende. Andre bein fra det samme geologiske laget ble bestemt til samme alder. Derfor er det sannsynlig at de beinene vi har funnet er måltidsrester fra istidsmenneskene som holdt til på dette stedet.

Rikt dyreliv

— Hvordan var livsvilkårene for menneskene som bodde her?

— Det var under istiden, og blomsterstøv fra jordlagene viste at menneskene levde i et åpent steppelandskap der det vokste urter og gress, men ingen trær. Klimaet var kontinentalt med bra forhold om sommeren, opptil 10-15 grader. Derimot har vintrene vært bitende kalde med temperaturer ned mot 40-50 minusgrader. Når mennesker likevel flyttet så langt mot nord og slo seg til, så må det skyldes det rike dyrelivet, med gode muligheter for jakt. De store gresslettene med fast sandjord ga gode vilkår for dyrelivet, med mammut, rein og ulv, mens landskapet i dag er mer preget av endeløse myrer som er mindre produktive og vanskelige å ferdes i. Undersøkelser vi har gjort omkring breenes utbredelse innenfor rammen av Petsjora-prosjektet viser at Russland på den tiden var isfritt helt opp til kysten av Barentshavet.

Bruk av symboler

— Dere mener å vite at de menneskene som flyttet til Nord-Russland for mer enn 40.000 år siden hørte til den «moderne» menneskerasen, og at de ikke var neandertalere fra Europa. Hva bygger dere det på?

— Merkene i den støttanna som er nevnt overfor gir etter vår mening en god del av svaret. Analyser som er gjort tyder på at alle merkene er hogget inn i tanna med samme steinredskap og av samme person. Det er sannsynlig at merkene har hatt en eller annen symbolsk betydning. Denne evnen til å bruke symboler, til å abstrahere, er en egenskap som arkeologer flest tillegger det moderne mennesket og ikke neandertalerne. Faktum er at spranget i utvikling mellom neandertalerne og menneskene som kom fra Afrika var større enn mellom alle de raser som lever på jorden i dag.

— Vår konklusjon er derfor den at personen som hogg det mystiske tegnene inn i støttanna ved bredden av Usa for 36.000 år siden, stammer fra de afroeuropeerne som nylig hadde innvandret fra Afrika.

— Men det er også en mulighet for at de første pionerene i europeisk Arktis kom fra Asia og krysset Sibir på sin vandring mot vest. Dette er problemstillinger vi arbeider videre med. Vi drømmer jo om å finne et dypfryst menneske av kjøtt og blod nede i permafrosten, sier John Inge Svendsen.

UTRYDDET AV JAKT: Mammuten var et viktig byttedyr for istidsmenneskene. Den levde i arktiske strøk både i Nord-Amerika og i Europa og Asia. Støttennene hos hannene kunne bli opptil tre meter lange og veie 80 kilo. Det er trolig kombinasjonen av klimaendringer og menneskenes jakt på mammuten som førte til at de døde ut for ca. 10.000-12.000 år siden. Men funn som nylig er gjort på Wrangeløya utenfor Sibir viser at den her har overlevd helt frem til for rundt 4000 år siden, men da som en isolert populasjon med små dvergmammuter.<br/> KILDE: STORE NORSKE LEKSIKON