I Erich Honeckers Øst-Tyskland (DDR), da Chemnitz het Karl-Marx-Stadt, var Petra Hennig (47) en aktet lærer og ungdomsarbeider. Hun begynte i det vanlige skoleverket i 1975. Fra 1983 og de siste åtte årene før DDRs undergang sto hun for en slags skolefritidsordning for medlemmer av Pionerbevegelsen og Freie Deutsche Jugend, kommunistpartiets organisasjoner for henholdsvis de yngste og de noe eldre ungdommene.

Etter samlingen for drøyt ti år siden ble hun småskolelærer. Men da barnetallet i Chemnitz sank, måtte det i 1997 nedbemannes. Da ansiennitetsoversikten kom, fikk hun sjokket: Hennes åtte år som barne— og ungdomsarbeider i kommunistpartiets organisasjoner talte ikke.

Dermed bar det ut i arbeidsløshet for Petra og hennes datter. I det nye Tyskland er hun senere blitt avvist både på arbeidsplasser og fra viderutdanningsinstitusjoner med den begrunnelse at hennes virke i DDR var «for statsnært».

— Å arbeide i FDJ og Pionerbevegelsen var helt vanlig i DDR, på linje med å jobbe for det offentlige, sier hun.

«Totalt fordummende»

Petra Hennig fikk tilbud om jobb som telefonselger, men sluttet fort fordi det var «totalt fordummende» og så dårlig betalt at hun måtte ha sosialhjelp i tillegg. Senere har hun levd dels av dagpenger, dels av sosialhjelp.

I tillegg er hun blitt skjøvet rundt på forskjellige omskoleringsopplegg. Og hun har hatt en periode på arbeidsmarkedstiltak i den tysk-franske vennskapsorganisasjonen i Chemnitz – fordi hun kunne fransk.

Politisk kan hun nok kalles en hardliner. Etter gjenforeningen meldte hun seg inn i PDS, partiet som ble startet på ruinene av DDRs statsbærende Sosialistiske enhetsparti (SED). Men hun gikk ut etter et par år da PDS ba om unnskyldning for det som skjedde i DDR.

— Det ble for drøyt for meg. Vel var en del galt i DDR. Berlinmuren sto der, men alle visste jo at de ikke kunne gå over. Og vi hadde sosial trygghet. Vi hadde et liv. Hva er den vestlige reisefriheten verdt når vi ikke har råd til å reise noe sted, spør Petra Hennig.

— Og hva er meningsfrihet i praksis?

Arbeidsplassene våre i DDR var sikre. Der kunne vi motsi sjefen når vi var uenige. I dagens Tyskland må alle holde kjeft, ellers mister de jobben, sier hun.

Søndag stemmer Petra Hennig SPD:

— Gerhard Schröder er det minste ondet. Edmund Stoiber blir det i alle fall ikke. Den mannen kan bare heve høyrehånden, det er alt som trengs for meg!

Savner samhold

De to mennene Bergens Tidende også møter i Chemnitz skutter seg litt over Petra Hennigs nazihentydninger, men de er ellers enige med henne i mye.

— I DDR-tiden kunne vi delta i faglige diskusjoner på arbeidsplassen. Det kan du ikke i kapitalistiske Tyskland. Der er alle redde for jobbene sine, og med rette, sier Reiner Berndt (56).

— Av samme grunn driver folk også og baksnakker hverandre. De vil være på den sikre siden når oppsigelsene kommer. I DDR var det samhold og vennskap på arbeidsplassen, legger han til. Berndt er utdannet elektromontør, og hadde en sikker jobb i DDR. I begynnelsen fikk han også arbeid i det gjenforente Tyskland - først i kommunen, så i et arkitektfirma på arbeidsmarkedstiltak. Men i 1997 var det slutt.

Siden har han søkt jobber over hele landet, men yrkeslivet later til å være slutt for hans del.

Han viser Bergens Tidende en diger mappe med sirlig utførte jobbsøknader.

— Ingen vil vel ha en 56-åring. Selv om håpet er lite, skal det i alle fall ikke stå på meg. Jeg søker videre, sier Berndt.

Han er medlem i SPD, så han vet hva han skal stemme søndag.

Trygd og sosialhjelp

Detlef Jung vet også hvilke kryss han skal sette på seddelen. 49-åringen skal stemme PDS for første gang.

— Hør her, sier han når vi spør hvorfor.

— Jeg er utdannet, men arbeidsløs. Tre av mine sønner er arbeidsløse. De har alle utdanningen i orden. Den fjerde er ferdigutdannet, men mangler lærlingplass. Schröder har sviktet. Det har Stoiber også. To av sønnene mine bor og søker jobber i Bayern, uten at det har hjulpet det minste, sier Detlef Jung.

Hans yrkesløp likner de to andres. Sikker jobb i DDR som verktøymaker. Etter gjenforeningen fikk han jobb som vaktmester i et offentlige selskap som administrerte de kommunale bolighusene. Men i 1998 ble sektoren privatisert og Reiner Berndt arbeidsløs.

Deretter kom runddansen med trygd og sosialhjelp. En ryggskade gjorde ikke situasjonen lettere. Den påfølgende omskoleringen var av så dårlig kvalitet at den viste seg verdiløs.

Også Detlef Jung kan vise en stabel av jobbsøknader. Han tror at yrkeslivet er slutt før femtiårsdagen er feiret.

Og nå får altså Partiet for demokratisk sosialisme (PDS) en verdifull stemme i kampen mot sperregrensen.

— Jeg er ikke bitter, og jeg lengter ikke tilbake til DDR. Men jeg tror de store trenger en utfordring fra et parti som tar det østlige Tyskland, den sosiale urettferdigheten og arbeidsløsheten på alvor, sier han.

De «blomstrende landskaper» gamlekansler Helmut Kohl lovet østtyskerne da Tyskland ble samlet først på nittitallet, er fortsatt ikke å se.