Tel Aviv 19.november

I søndagens dagbokinnlegg skrev jeg at det var tilbake til hverdagen i dag, mandag. Hadde det enda vært så vel. Her er det bare å omstille seg på at hverdag er noe annet fremover enn det vi har vært vant til.

På torsdag var jeg på vaskeri og vasket klær. Haugen med rene klær ligger nå strødd utover hele soveromsgulvet mitt. Etter det første rakettangrepet mot Tel Aviv torsdag ettermiddag har bretting av klær kommet langt ned på gjøremålslisten.

På kjøkkenbenken står en stabel med skitten oppvask etter sabbatsmiddagen jeg hadde med studiekamerater fredag kveld. Det har heller ikke blitt prioritert. Sannsynligvis til min romkamerats store frustrasjon.

Det er rett og slett utrolig vanskelig å konsentrere seg om hverdagslige gjøremål når det er så mye som skjer rundt oss. Akkurat nå virker det som situasjonen beveger seg mot enten bakkeinvasjon av Gaza eller våpenhvile, og det er nervepirrende å følge med på.

Søndag kveld var jeg ute på middag og kino med noen venner. Det var godt å rive seg løs fra laptopen og nyhetsstrømmen for en liten stund, samtidig som realitetene ved den nye hverdagen begynte å gå opp for meg. Som at det første vi gjorde da vi kom inn i kinosalen var å finne ut hvor utgangen mot bomberommet befant seg. Og da en ulv ulte på lerretet, satte det en støkk i oss alle, fordi det hørtes ut som lyden fra en sirene.

Under middagen fortalte en av venninnene mine at hun ikke kom til å ta buss en stund fremover. Fordi hun frykter selvmordsbombere. I går formiddag publiserte Hamas en video hvor de truer med å sette i gang en bølge selvmordsbombing i Israel hvis angrepene mot Gaza fortsetter, eller eventuelt eskalerer. Under den andre intifadaen, fra 2001-2005, var det en serie av selvmordsbombere i Tel Aviv. Angrepene var hovedsakelig rettet mot busser og nattklubber.

Det var utvilsomt mer uforutsigbart enn rakettangrepene som nå rammer byen. Som min israelske fadder ved universitetet sa til meg: «Tel Aviv har hatt verre tider tidligere. Jeg kan av personlig erfaring si at det var mye verre da det var selvmordsbombere som sprengte busser en gang i uken, for det er ingen advarsel eller sirene før det.»

Selv har jeg tenkt å fortsette å ta bussen, inntil vi eventuelt får advarsel om å ikke gjøre det.

Hittil har vi fått noen eposter fra universitetet med informasjon om hva vi bør gjøre hvis noe skjer. De har sendt oss instruksjonene fra den israelske hjemmefronten, og her står det beskrevet hva man skal foreta seg hvis luftvernsirenen går av. Først og fremst bør man finne et trygt og beskyttet sted å være, og helst et sted uten vinduer eller glass som kan knuses. På universitetet har det i løpet av de siste dagene blitt satt opp skilt som viser veien til bomberom.

Den norske organisasjonen for utenlandsstudenter, ANSA, kontaktet de norske studentene i Israel allerede på torsdag for å høre hvordan det gikk og for å tilby hjelp hvis det skulle trengs. Fra den norske ambassaden har det derimot vært helt stille. Ikke engang hjemmesiden har blitt oppdatert. Noe jeg finner en smule underlig, sett i lys av at Tel Aviv og Jerusalem har blitt angrepet for første gang på tiår og situasjonen her er nokså annerledes enn vanlig.

Jeg velger imidlertid å ta mangelen på beskjed fra ambassaden som et tegn på at situasjonen ikke er så ille. Og så skal jeg prøve å følge rådet vi har fått fra universitetet om å fokusere på studiene og fortsette dagliglivet.

I det første dagbokinnlegget nevnte jeg at jeg skulle skrevet på en oppgave om det britiske valgsystemet. Den skulle egentlig blitt levert i morgen, men siden ingen på studiet har vært i stand til å konsentrere seg om skrivingen de siste dagene, har vi heldigvis fått utsatt leveringsfristen en uke. Men til i morgen har jeg en presentasjon å forberede til i morgen, så jeg håper jeg greier å fokusere på den i kveld.

I mellomtiden, la oss håpe at de pågående diskusjonene om våpenhvile kan løse seg så snart som mulig.

PÅ KAFE: Søndag kveld var jeg ute på middag og kino med noen venner.
KAIA TETLIE