Alle USAs uskyldige småbarn ligger pent i sengene sine og sover. Klokken er tre på natten. Plutselig ringer krisetelefonen i Det hvite hus. Nasjonen er i fare. Hvem vil du ha sittende der da?

Omtrent slik er den omstridte TV-reklamen Hillary Clinton har brukt til å teppebombe velgerne i Texas med, siden forrige fredag.

Til tross for at den bare er seks dager gammel har reklamen skapt furore og har vært gjenstand for både skarp kritikk, hån, og – i kjølvannet av tirsdagens trippelseier – genierklæringer.

**Les Frank Rossaviks kommentar:

Hillarys revansj**

Noen mener nå at annonsen var et «tipping point» som snudde vinden for Hillary Clinton. At det var fjernsynet som skulle være utslagsgivende, er ikke overraskende.

Oprah + Obama

Fjernsynets uberegnelige makt har vært det eneste sikre i denne valgkampen, og det er ikke nødvendigvis de TV-sendte debattene, eller de mer eller mindre alvorlige politiske analysene på nyhetskanalene, som alltid gir de største utslagene i den amerikanske folkesjelen.

Barack Obamas popularitetsbølge begynte for alvor å skyte fart da USAs mektigste TV-kvinne, Oprah Winfrey, i januar dro på miniturné med ham og fylte svære fotballarenaer med oprahfans.

Etter Clintons overraskende nederlag i det første valgmøtet i Iowa, var det mange som mente at TV-klippet der hun felte en tåre i en restaurant ga henne et løft. Dagen før det neste valget, i New Hampshire, valgte Hillary å gi intervju til Access Hollywood, et kjendis/sladreprogram, fremfor å møte på det seriøse «Meet the Press». Taktikken bar frukter, og Hillary vant New Hampshire.

Sketsj ble vendepunkt

De siste ukene har det satiriske komiprogrammet «Saturday Night Live» (SNL) vært utslagsgivende.

For to uker siden ble det der vist en sketsj hvor journalister oppførte seg som forelskede tenåringer på en Obama-pressekonferanse, og unnlot å stille kritiske spørsmål.

Hillary tok poenget videre i en debatt i forrige uke:

– Hvis noen så SNL, så burde vi kanskje spørre Barack om han er komfortabel og vil ha en pute, sa hun.

Clintons medarbeidere brukte også SNL-argumentet ved enhver anledning.

Så, for å gjøre det hele enda mer forvirrende, dukket Hillary Clinton selv opp på SNL denne helgen og gjorde narr av seg selv som protesterte på den urettferdige behandlingen hun hadde fått.

Forvirret? Bare vent til neste episode.

Uansett, SNL-sketsjen gjorde at media begynte å stille seg spørsmålet: Har vi vært for strenge mot Hillary og for snille med Barack?

Et studie fra Pew Research Center viser at media nesten umiddelbart begynte å sette et kritisk søkelys på Obama.

«Media saumfarte alt fra hans stemmer i Senatet, til hans forbindelser til Louis Farrakhan (omstridt svart leder, red.anm.), og omtalte ofte spørsmålet om journalister hadde vært for snille med den Demokratiske kandidaten,» står det i studien.

Det hele kulminerte i en pressekonferanse mandag, der Barack Obama ble møtt av et aggressivt pressekorps i sin hjemby Chicago. De satte ham til veggs med en kanonade av spørsmål om hans forbindelser til en korrupsjonstiltalt forretningsmann ved navn Antoin Rezko. Bildene av en snurt Obama som snudde ryggen til journalistene og gikk var ikke heldig.

«Hvis han ikke kan takle en reporter fra Chicago, hvordan skal han takle al Quaida?» skrev en kommentator.

Dårlige øyeblikk lever lengst

Det amerikanske fjernsynets flyktige og fragmentariske natur, der såkalte soundbites spiller en stor rolle, har i økende grad preget USAs valgkamper.

Et dumt utsagn eller et uheldig øyeblikk som fanges på kamera blir gjentatt i det uendelige, og kan være ødeleggende for en kampanje.

I Demokratenes primærvalg i 2004 var legen Howard Dean en forhåndsfavoritt, helt til han etter et overraskende tap i Iowa skrek litt for høyt i mikrofonen. Klippet av den hylende Dean ble vist om og om igjen, og han klarte aldri å ta seg inn igjen.

Under valget i 1996 falt den republikanske kandidaten Bob Dole ned fra et podium. Det skulle befeste hans svakhet; imaget som litt kjedelig, fomlete og gammel mann (han var 73) i forhold til karismatiske, selvsikre Bill Clinton.

En av de mest drepende soundbites kom under valgkampen i 1988, under en debatt i Nebraska. Visepresidentkandidat Lloyd Bentsen sa følgende til sin rival Dan Quayle, som hadde sammenlignet seg selv med John F. Kennedy:

«Senator, jeg kjente Jack Kennedy: Jack Kennedy var min venn. Senator, du er ingen Jack Kennedy.» Til tross for at Bush senior og Quayle til slutt vant valget, kom Quayle seg aldri helt over fornærmelsen, og ble en av de mest latterliggjorte visepresidenter gjennom tidende. Quayle og Bush ble reddet av at kandidat Michael Dukakis hadde et enda verre TV-øyeblikk; en filmsnutt av ham sittende i en tanks i Michigan. Dukakis kampanjeteam hadde forsøkt å få kandidaten sin til å se tøff ut, men oppnådde presis det motsatte. For ettertiden har uttrykket «Dukakis in the tank» blitt synonymt med en valgkampanje i selvmordsmodus.

SELVIRONI: Først brukte Hillary en sketsj på komiprogrammet Saturday Night Live, der det ble gjort narr av pressens harelabb-behandling av Barack Obama, til å påpeke medias slagside. Så dukket hun opp denne helgen for å gjøre narr av seg selv. SNL-sketsjen blir omtalt som et vendepunkt i mediedekningen av kampanjen. Her med Amy Poehler, som vanligvis spiller Hillary på SNL.ARKIVFOTO: DANA EDELSON, AP PHOTO/NBC