1. januar 1979 flyktet Shah Reza Pahlawi fra Iran. Det autoritære statsoverhodet ble drevet bort av et misfornøyd folk. 25 år senere vokser kreftene som ønsker å bli kvitt det undertrykkende prestestyret som overtok. Er ringen sluttet?

— Ringen er jo sluttet i den forstand at en av hovedårsakene til reaksjonen mot den autoritære Shaen, som ble innsatt av USA med god hjelp fra Storbritannia, var blant annet at han kvalte demokratikreftene i Iran som var sterke på den tiden, sier professor ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI, Daniel Heradstveit, til Bergens Tidende.

— Det islamske revolusjonen var en reaksjon mot Shaen, som ble sett på som en vestlig marionett som trædde vestlige reformer ned over folket. Den var også en sosial revolusjon og for første gang i denne delen av verden var det en folkelig revolusjon og ikke et elitefenomen.

Prestestyre

Shaens flukt til Egypt, 16. januar 1979, åpnet for ayatolla Khomeinis retur til Iran fra sitt eksil. Revolusjonen som startet med studenter som marsjerte i gatene, ble overtatt av sterke shiamuslimske krefter. Khomeini grep makten og innførte prestestyre og islamsk republikk.

— Den vestlige moderniseringslinjen til Shaen møtte veggen og han ble kastet av folket. I dag ser vi konturene av at den islamske revolusjonen har møtt veggen, mener Heradstveit.

NUPI-forskeren minner om at protestene og revolusjonen i 1979 blant annet vendte seg mot Shaens autoritære handlemåte med fengsling av opposisjonelle, undertrykkelse og sensur. Det er en tradisjon dagens iranske makthavere så avgjort har holdt i hevd.

Feilslått revolusjon

— Shaen hadde for eksempel et ridende politi som red gjennom gatene og rev sløret av kvinner. Nå risikerer kvinner å bli slått fordi de ikke har slør på seg. Regimet er like autoritært som under Shaen, slår Heradstveit fast.

— Den iranske revolusjonen er feilslått både på det moralske plan og som et økonomisk eksperiment.

Den islamske revolusjonen har mistet sin kraft. Tilbake står en privilegert og korrupt overklasse som ser det som sitt fremste mål å kvele de demokratiske kreftene i Iran. Et regime styrt av Irans åndelige leder ayatolla Ali Khamenei, som har samlet det meste av makten i sine hender.

— Revolusjonen definerte seg i motsetning til Vesten. Levde man i samsvar med Koranen, skulle alt blir så bra. Paradokset er at Iran i dag er fullt av kriminalitet og korrupsjon, sier Heradstveit.

Tomt for mening

Professoren viser til at det i Koranen står at man har plikt til å kvitte seg med korrupte ledere. At Iran har et regime som hevder å forvalte Koranen og islam samtidig er gjennomsyret av korrupsjon, gjør ikke paradoksene færre.

Et av de hyppigst brukte slagordene som ble brukt i 1979-revolusjonen og som evnet å mobilisere folk var «Islam er løsningen».

— I Iran er det nå tomt for mening, sier Heradstveit, som mener at dette blant annet kommer til uttrykk når iranerne har gått til stemmeurnene og stemt frem moderate og reformvennlige kandidater til nasjonalforsamlingen etter at president Mohammad Khatami tiltrådte i 1997. — Valgene viser at majoriteten av folket ikke tror på den islamske revolusjonen.

Åpen maktkamp

I disse dager møter et iransk regime igjen sterke krefter som ønsker forandring. Det konservative vokterrådet i Iran har nektet 877 reformvennlige kandidater å stille i valget til nasjonalforsamlingen 20. februar, blant dem er 80 medlemmer av nasjonalforsamlingen som søkte gjenvalg. Beslutningen har ført til en åpen konflikt mellom det religiøse vokterrådet, som ikke er folkevalgt, og den mer reformvennlige iranske regjeringen.

Ayatolla Ali Khamenei kontrollerer i realiteten vokterrådet.

— Alle maktinstitusjoner er i hendene på lederen, sier Daniel Heradstveit. Det kan se ut som om det er vanskelig, for ikke å si umulig, å utfordre denne maktkonsentrasjonen.

— Men slike systemer har en tendens til å råtne innenfra.

Uvisst utfall

Regimets strategi er i ferd med bli gjennomskuet. Blokkeringen av reformfremstøt og latterliggjøringen av nasjonalforsamlingen gjør at de «demokratiske» valgene mister sin verdi. Særlig gjelder dette de utålmodige iranske studentene, som er en viktig pådriver for mer demokratisk utvikling. Spørsmålet er om vokterrådet og Khamenei vil la president Khatami føre landet videre og på hvilken måte han velger å gjøre det.

— Til nå har studentene trodd på stemmeurnene. Det gjør de ikke lenger. Der har det iranske regimet et stort problem. Også i 1979 var det studentene som mobiliserte. Makthaverne er livende redde for marsjerende studenter.

Det er helt uvisst hvordan hæren vil stille seg dersom det kom til et folkelig opprør av store dimensjoner, mener Heradstveit.

— Vi kan oppleve en «silkerevolusjon» i Iran. Det er jo å håpe på.

Men i den nåværende konflikten tror han ayatolla Khamenei vil gi etter.

— Han har hele tiden vist en fingerspitzgefühl. På den måten skiller han seg fra for eksempel Sovjetunionens mer firkantete ledere.

Men Iran har et styresett og en ledelse som folket ikke ønsker. De representerer en revolusjon som er feilslått. På den måten er likheten til både Sovjetlederne og Shaen som ble kastet for 25 år siden slående.

FLYKTET: For 25 år siden i dag flyktet Shah Reza Pahlawi fra Iran. Her er han fotografert sammen med sin andre kone, prinsesse Soroya i august 1953.<br/> ARKIVFOTO: AP/SCANPIX
INNFØRTE PRESTESTYRE: Da Shaen flyktet kunne ayatollah Khomeinis komme tilbake til Iran fra sitt eksil. Han grep makten og innførte en islamsk republikk.<br/> ARKIVFOTO
I KONFLIKT: Den nåværende åndelige lederen, ayatollah Ali Khamenei opplever i disse dager et folkelig opprør og er samtidig i konflikt med den mer reformvennlige regjeringen.<br/> ARKIVFOTO: KAMRAN JEBREII, SCANPIX