Mandag går statsminister Kjell Magne Bondevik til et godt forhåndsannonsert møte i den unevnelige Stortingets utvidede utenriks— og konstitusjonskomité.

Tema: Mulig norsk deltakelse i den USA-ledede okkupasjonsstyrken i Irak.

BONDEVIK-REGJERINGEN ønsker, uvisst av hvilke grunner - selv om vi kan tenke oss flere, at Norge skal sende soldater til denne styrken. Og stortingsflertallet, dvs. regjeringspartiene pluss Fremskrittspartiet, kanskje også med følge av Arbeiderpartiet helt eller delvis, kommer helt sikkert til å gi klarsignal.

Den rent umiddelbare og kortsiktige konsekvensen er at regjeringen i Irak-saken forlater FN-sporet og slår inn på USA-sporet. Med andre ord; Bondevik-regjeringen bøyer nakken for amerikanske nykonservatives betongargumentasjon: «De som ikke er med oss, er mot oss»

Om det da må være tillatt å være en smule ondsinnet; statsministeren får den «blomsterhilsen» som han kan overrekke USAs president George W. Bush når Bondevik besøker Det hvite hus 16. mai. Dagen før han skal tale til nordmenn i Amerika om da Norge ble fritt og uavhengig.

Statsministeren forsvarer seg med at det er ikke-stridende styrker som Norge skal bidra med. Feltsykehus, lastebilsjåfører og mineryddere. Det er det irakiske folkets humanitære tarv som skal ivaretas.

Neppe vil irakerne se særlig forskjell på okkupasjonssoldatene. Og Norge kan yte den humanitære bistand uten å sende personell i uniform.

I FN-HOVEDKVARTERETi New York er en vanskelig prosess så vidt kommet i gang. De stridende og ikke-stridende partene i Sikkerhetsrådet skal forlikes.

Et nøkkelspørsmål er hvilken rolle FN skal ha i gjenoppbyggingen av Irak. Det åtte sider lange resolusjonsforslaget som USAs FN-ambassadør John Negroponte la på bordet fredag, kan ikke karakteriseres som særlig løfterikt - selv om Negroponte gjorde det klart at dette er et «diskusjonsgrunnlag».

Men når man som forslagsstillerne - USA, Storbritannia og Spania - bare er villige til å gi lite, kan heller ikke sluttresultatet for FN, og dermed verdenssamfunnet, bli annet enn magert.

Det er vinnerne som «tar alt»:

  • USA og Storbritannia skal overta ansvaret for, og kontrollen med Iraks oljeproduksjon og -inntekter, inkludert de pengene Irak har «på bok i FN» fra olje-for-mat-programmet. Pillen sukres med opprettelse av et internasjonalt kontrollorgan der FN, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken er med.
  • FN får ingen direkte innflytelse i gjenoppbyggingsprosessen i første omgang, bare en slags rådgiverrolle.
  • Våpeninspektørenes rolle er ikke nevnt, men Negroponte ser ingen oppgaver i «overskuelig fremtid».

USA SIER AT DETTE er opplegg for en 15-0-resolusjon, altså et enstemmig vedtak.

«Pragmatiske» Frankrike som for drøye to måneder siden erklærte diplomatisk krig - og kanskje var direkte medvirkende til at USA handlet på egen hånd, har sagt at landet ikke vil motsette seg et slikt opplegg.

Mer interessant er det at Russland holder FN-fanen høyt og vil ha avklart en rekke forhold før sanksjonene oppheves, slik det ligger innebygget i det amerikansk-britisk-spanske forslaget. Det gjelder bl.a. en avklaring om Irak har masseødeleggelsesvåpen eller ikke - selve det formelle grunnlaget for krigen og den etterfølgende okkupasjonen. Ikke minst fordi det var en del av argumentasjonen at Saddam Hussein nærmest satt med fingeren på utløseren, rede til å sende all verdens vederstyggelighet både mot øst og vest.

Uten at dette skal oppfattes som noe forsvar for Saddam Hussein - fjerningen av den irakiske presidenten er fortsatt en amerikansk selvtekt. Selv om vi fortsatt ikke vet om mannen er borte eller ikke. Og noe mandat for en internasjonal styrke er heller ikke avklart i dokumentet.

DEN NORSKE REGJERINGEN synes imidlertid ikke å ha noen betenkeligheter. Til tross for at den gjorde det til et glansnummer før krigen at den ville følge FN-sporet.

FN lyktes ikke i å komme til enighet, men det burde ikke forhindre den norske regjeringen i å stå fast på en sentral rolle for FN - all den stund det er en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk - når man nå skal forsøke å skape et Irak som lettere kan godtas av verdenssamfunnet.

Eller er det slik at det nå er mer hensiktsmessig å legge all fortid bak seg for å kunne sole seg i supermaktens korridorer?