FRANK M. ROSSAVIK

Torsdag og fredag i neste uke samles EUs stats— og regjeringssjefer for å avgjøre når og på hvilke betingelser Tyrkia får tilbud om å starte medlemskapsforhandlinger.

På én måte er utfallet gitt. EU erklærte at Tyrkia var en del av Europa allerede i 1963, og landet har hatt kandidatstatus siden 1999. De helt konkrete betingelsene EU vedtok i 2002, har Tyrkia så godt som oppfylt.

EU-lederne kan ikke nå smelle igjen døren for Tyrkia til tross for stadig flere uttrykte betenkeligheter. Men de kan vedta lure formuleringer, som gjør dem i stand til å riste Tyrkia av seg senere en gang.

Frankrikes president Jacques Chirac sa så sent som i går at han bare vil gi grønt lys for forhandlinger med Tyrkia på tre nye betingelser:

Tysk/fransk forslag

For det første må Tyrkia godta at forhandlingene kan ende med noe mindre enn fullt medlemskap, underforstått det som kalles et «privilegert partnerskap». Alle tidligere forhandlinger med land som vil inn i EU har endt i et konkret tilbud om medlemskap.

For det andre vil Chirac ha alle til å godta at det franske folk kan si nei til tyrkisk medlemskap i en folkeavstemning når forhandlingene er sluttførte, om 10-15 år. Chirac har lovet denne folkeavstemningen for å hindre at folk stemmer nei til EU-grunnloven neste år i protest mot tyrkisk medlemskap.

For det tredje, krever Jacques Chirac at forhandlingene med Tyrkia ikke starter før annet halvår neste år. Det har også å gjøre med at han tenker å holde folkeavstemningen om grunnloven til våren.

Det er ikke bare Chirac som vil inn i forhandlinger med Tyrkia med en fot på bremsepedalen. Dette er langt på vei en felles holdning blant alle EUs konservative partier - og de sitter ved makten i de fleste land.

I går kom det også melding om at Tyskland og Frankrike planlegger et felles forslag om Tyrkia på toppmøtet. Det tas som en indikasjon på at også sosialdemokraten Gerhard Schröder er på gli mot partnerskap. Schröder er presset av den konservative opposisjonen som ikke vil ha forhandlinger med det store, fattige og overveiende muslimske landet en gang.

Derfor vakte det oppsikt i Brussel at den ferske, finske EU-kommissær Olli Rehn, som har ansvar for utvidelsesprosessen, i går tilsynelatende avviste alle tanker om en «plan B».

Trygg grunn

— Hvis medlemskapsforhandlingene starter, er medlemskap det klare mål dersom betingelsene er oppfylt. Det finnes ingen plan B, sa Rehn i et intervju med Berliner Zeitung.

Med betingelsene sikter Rehn til dem EUs toppmøter tidligere har fastsatt. Formodentlig inkluderer han også de nye kravene Kommisjonen har stilt, blant dem et om at Tyrkia kan måtte godta varige unntak fra prinsippet om fri bevegelse av arbeidskraft hvis de andre landene ser det som nødvendig. Men Rehn synes å avvise tanken om et «privilegert partnerskap» som mulig utgang.

Finnen føler seg kanskje på trygg grunn i og med alle EUs tidligere vedtak om saken. Likevel kan det ende med at også han får nye politiske realiteter smelt i fleisen. For det er stats- og regjeringssjefene som bestemmer, de kan til og med gjøre om på ting de har bestemt før.