Per Nyholm

Her blir man minnet om den europeiske identitetens opprinnelse, her vitner storslåtte ruiner om en fortid som gjør nåtiden og fremtiden utenkelig.

Roma har sin egen kraft, Konstantinopel ble regnet som det andre og Moskva som det tredje Roma. Mytene og historiene er mange, og de handler nesten alle om det definitive. Roma er Den evige stad. Roma har talt, saken er avsluttet. Når Roma faller, faller verden.

Her søkte middelalderens keisere sin legitimitet, her kom forskjellige europeiske konger — også dansk-norske - for å befeste sin makt og kanskje finne en dypere mening med sin gjerning.

Prøv å snakke om det andre London eller det tredje Frankfurt. Ikke sant? Det virker latterlig. Man kan derimot med en viss rett se Washington som det fjerde Roma, med palasser og praktgater og fattigkvartaler, med patrisiere og plebeiere, med sitt Capitol og sine senatorer med verdensomspennende interesser.

Ved inngangen til det 21. århundre gje l der dessuten at når Washington har talt, er saken avsluttet. Sånn noe n lunde.

Romerne er mer enn sjusovere. Går man ut en tidlig morgen har man byen for seg selv. Altså kan man i all fredsommelighet liste seg over Capitol-høyden og hilse på den vise keiser Marcus Aurelius, som i sitt lange, tunge liv på Donau-grensen filosoferte over alle tings forgjengelighet.

Keiserens selvbetraktninger har imidlertid inntil videre vist seg å være udødelige. Fortsetter man forbi Gesu-kirken ser man at dagens første messe er i gang for en utsøkt, liten menighet. Senere følger Pantheon, som ble oppført for snart 2000 år siden, et maktens høydepunkt for det romerske imperiet. Like etter er man fremme ved Peterskirken. Her kan man overveie når dette prektige gudshuset vil være bebodd utelukkende av edderkopper og ugler.

Som Italias hovedstad siden 1870 er det universelle Roma gjort til en slags provins, storslått og støyende, men ikke desto mindre provins. Det er i byens ruiner, palasser og kunstverk man gjenkjenner den som Europas hovedstad, som den urbane idé som samler europeerne, og som alle har lært av. Ingen ved sine fulle fem vil hevde at det er en lett tid vi lever i. Vi er rammet av det europeiske tilbakeslag, som er terrortrusselen, vi har ledere av en så beskjeden kvalitet at man på sin morgentur kan bli minnet en likegyldighet som Pertinax, om hvem Dio Cassius sa at hans karakter var god, men hans føtter dårlige.

Vil bedre folk komme? I Italia regjerer Silvio Berlusconi, ikke fordi italienerne ser opp til ham, men fordi opposisjonen er enda verre. Hvem virker lovende i Moskva, Washington og London? Hvem har vi i Oslo? Danskene har riktignok sin nye Helle Thorning-Schmidt, allerede kalt den sosialdemokratiske dronningbien. Det er mer enn deprimerende, det er uhyggelig. Og så må man likevel konstatere, midt i Romas ruiner, at nye folk hele tiden dukker opp, og at mange problemer blir løst.

Det forente Europa skal ikke sammenliknes med Roma i oppløsningstiden, men heller med Roma i det siste århundre før Kristus. Staten og samfunnet er i oppbrudd, omveltningene mange og ofte foruroligende.

Den store forskjellen er at europeerne i motsetning til romerne har lært at uoverensstemmelser må bilegges fredelig. Langsomt forstår vi at fremtiden ikke handler om makt, men om kunnskap, om sammenheng mellom rettigheter og plikter, om forståelse for at personlig frihet bare kan sikres i et større og tolerant menneskelig fellesskap.

Det er stadig oppviglere, både musl i mer, kristne og andre, som snakker om krig, om religionskrig og borge r krig. Måtte de tute like nytteløst som vinden på Forum Romanum.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende