JØRGEN ULLERUP

Emmanuel Munyaneza (16) nøler litt inne i Røde Kors-bilen, så tar han mot til seg og går ut. Kledd i splitter ny mørkeblå Puma joggedress og hvite joggesko skal han møte moren og søsknene. Han husker ikke noen av dem.

Gutten ble indirekte et av ofrene for folkemordet i Rwanda for 11 år siden. Han var bare fem år da moren våren 1994 flyktet med sine seks barn til Bukavu i DR Congo, der familien flyttet inn i en flyktningeleir.

To år senere angrep tropper fra Rwandas regjeringshær leiren for å utrydde hutu-folkemorderne som i tusentall hadde søkt tilflukt i nabolandene.

Igjen måtte familien flykte over hals og hode, og i forvirringen ble den splittet. Emmanuel havnet til slutt i Congo-Brazzaville i en leir der han møtte en tante han kunne bo hos. Først mange år senere, da tanten var flyttet til Kamerun og Emmanuel levde av å selge små-varer sammen med en gruppe andre gutter i Brazzaville, fant han på å gå til Røde Kors for å etterlyse sin familie.

I dag husker han ikke mye av sin første barndom. Hos Røde Kors gjenkjendte han et bilde av moren, men ellers kan han ikke huske noe.

På den lange, hullete jordveien ut til landsbyen utenfor Kigali, speider han nyskjerrig ut vinduet. Han gjenkjenner hverken bakkene, skolen eller de andre husene, men han er spent.

Ute av bilen er den første han møter sin ett år yngre bror, Nahimana. De to guttene husker ikke hverandre, men faller likevel om halsen på hverandre.

Så kommer det store øyeblikket da Emmanuels mor, Henriette, kommer ut av døren til det lille steinhuset omgitt av bananpalmer.

Er det riktig? Er det virkelig deg? Gud være lovet, roper Henriette og knuger sin sønn intil seg mens hun klapper ham på ryggen igjen og igjen. Tårene spretter frem hos begge to, også hos de to Røde Kors-medarbeiderne som har sørget for at øyeblikket ble mulig.

Tusevis gjenforent

Under og etter folkemordet ble millioner av rwandere drevet på flukt, og mange familier ble splittet.

— Foreløpig har det lykkes å gjenforene 70.660 barn med deres foreldre eller nærmeste familie. I fjor kom 279 barn fra Rwanda hjem, og i år er det foreløpig blitt til 92. Samtidig arbeider vi med 774 aktuelle saker, forteller Dan Rukeba (32) fra Røde Kors i Kigali.

I langt de fleste tilfeller er det ungene som ønsker å finne sine foreldre. Hvis de er under 18 år og ikke har noen forsørger, trør Røde Kors til og setter et detektivarbeid i gang for å finne familien. I Emmanuels tilfelle var arbeidet komplisert, selv om han kjente både sitt eget og sin mors etternavn. Først da en bortkommet storesøster i Kamerun gikk til Røde Kors og ønsket kontakt med sin mor, ble gåten løst ved kryssjekking på data. Ved hjelp av etterlysninger i radio ble det til slutt opprettet kontakt.

Mange munner å mette

Mor Henriette inviterer innenfor i en liten stue med en kalender med Jesus på veggen, plastblomster på bordet og en sprakende transistorradio. Hun smiler, folder hendene og takker himmelen, men virker også litt fortapt og spent. Hun vet nå hvor fire av hennes seks barn befinner seg.

Men den 58 år gamle fattige kvinnen vet også at hun har fått enda en munn å mette, og et barn ekstra å betale skolepenger for.

— Hvordan er livet her ute? spør Emmanuel, som har vokst opp i flyktningeleirer og i storbyen.

— Vi dyrker jorden og har bananpalmer, svarer Henriette og forteller sønnen at hun nok skal lære ham det.

Av og til sier ungene nei takk til å komme hjem, fordi de har hørt grusomme historier om Rwanda. I andre sjeldne tilfeller sier foreldrene nei hvis de vet at deres barn har det godt og går på skole et annet sted.

— Noen foreldre føler seg stadig truet og vil ikke risikere å få ungene sine hjem av frykt for naboene. F.eks. hvis noen familiemedlemmer er i fengsel anklaget for å ha deltatt i folkemordet, sier Dan.

Stor omveltning

Ifølge Røde Kors' egne undersøkelser lykkes gjenforeningen i de fleste tilfeller. Hittil har organisasjonen ikke hatt kapasitet til å følge opp og besøge de hjemvendte barna senere, men det er planen å gjøre i fremtiden. For erfaringen viser at det spesielt for tenåringsbarn som har vokst opp i byen, kan være problematisk å lande langt ute på landet i en familie han eller hun ikke kan huske.

Henriette setter seg på en benk bakerst i stuen og sier at Emmanuel ligner sin far. Emmanuel snur seg av og til rundt for å si noe, men det kan ikke skjules at de to er helt fremmed for hverandre.

— Jeg er bare så glad. Nå er jeg hjemme og kan sove hos min familie uten noen bekymringer, sier Emmanuel og vrir seg litt i stolen, mens lillebror Nahimana har blikket fast rettet mot storebrors fine joggedress.

Så spør Emmanuel hva han egentlig får ut av at de hvite journalistene er kommet for å være med på gjenforeningen.

— Du hjelper andre barn i samme situasjon som deg, og kanskje får du også et bilde, svarer Sophie Romanens fra Røde Kors. Så lar vi dem være i frem, slik at de for alvor kan bli bedre kjent med hverandre.

BRØDRE: Emmanuel (16) og lillebror Nahimana (15) kan egentlig ikke huskehverandre igjen. Men de vet de er brødre og gjensynsgleden er stor. NIELS HOUGAARD (foto)
TÅREVÅTT GJENSYN: Henriette Munyaneza kom bort fra sønnen sin Emmanuel for 11 år siden, da han bare var fem år. Tårene trillet på begge to da de endelig, med hjelp fra Røde Kors, kunne gi hverandre en klem. NIELS HOUGAARD (foto)