• Det er utopisk å tro at man kan skape levedyktige demokratier i den tredje verden uten å akseptere en viss form for korrupsjon.

ATLE M. SKJÆRSTAD

Mannen bak dette ukorrekte politiske utsagnet er professor Mushtaq Husain Khan ved Juridisk fakultet ved Instituttet for orientalske og afrikanske studier (SOAS) ved Universitetet i London. I en samtale med Bergens Tidende sier han at det finnes flere eksempler på at det er galt å bekjempe korrupsjon før utviklingsprosessene er kommet i gang.

På den annen side er det en rekke eksempler på vellykket korrupsjonsbekjempelse etter at den økonomiske veksten, og dermed grunnlaget for statens inntekter, er etablert.

Khan holdt i går hovedinnlegget ved Den tredje norske konferansen om asiatiske studier ved Chr. Michelsens Institutt (CMI). Han er ikke uenig i at korrupsjon er årsak til at utviklingsprosesser ikke gir de ønskete resultater, og at korrupsjon er et samfunnsonde som må bekjempes.

Men han stiller spørsmål ved når kampen mot korrupsjon skal settes inn.

Konvensjonelt

— Dagens konvensjonelle politikk, slik den kommer til uttrykk i Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og i utviklingspolitikken til giverlandene, er at de land som mottar utviklingshjelp må gjøre seg fortjent til å få hjelp. De må sørge for demokratisering, godt styresett og sørge for at korrupsjon avskaffes før de kan få bistandsmidler, sier han til BT.

— Det man da overser, er at svært mange land i den tredje verden ikke har et økonomisk grunnlag - skatteinntekter - til å gjennomføre en utviklingsprosess som gjør det mulig å avskaffe korrupsjonen. Regjeringene har for eksempel ikke penger til å betale sine tjenestemenn lønn. Dermed har man også skapt grunnlag for korrupsjon, fremholder Khan.

Han peker på at det er en del av virkeligheten at politikere og embetsmenn velges til offentlige stillinger, selv om det er vel kjent at de er korrupte.

— På grunn av de endringsprosessene som finner sted i utviklingsland, bl.a. i forbindelse med demokratisering, er det ikke til å komme forbi at «svarte penger» som kommer i hendene på politiske partier eller politikere for å hjelpe dem til makten, eller beholde den, kommer inn i statssystemet.

— Mener du med dette at giverlandene først må bidra til utvikling, og deretter sørge for at korrupsjonen bekjempes?

— De siste tjue årenes historie har en rekke eksempler på manglende utvikling i land fordi man har stilt for sterke krav til mottakerlandene, sier Khan.

Bortkastete penger

Khan mener at giverlandene har kastet bort mange penger ved å stille for sterke krav til mottakerlandene:

— Kort og godt er det stilt for strenge krav. På den måten har ikke mottakerlandene klart å etablere produktive økonomier. De fleste giverland har etter min mening vært for lite tolerante når de har vurdert manglende demokratisering og korrupsjonsbekjempelse. Og de har ikke sett på resultatene av den økonomiske utviklingen i land som for eksempel Sør-Korea, Malaysia og nå senest Thailand der man etter hvert ser demokratisering, mer åpenhet og kamp mot korrupsjon. Det har med rekkefølgen i tiltakene å gjøre, sier Khan.