Fredsforhandlingene i Holmenkollåsen i helga føyer seg inn i rekken av andre forhandlinger i norsk regi, der de hemmelige møtene om Oslo-avtalen for åtte år siden ga de mest oppsiktsvekkende resultatene.

Utenriksdepartementet understreker at Norge ikke skal spille noen mekler-rolle i forhandlingene mellom partene på Filippinene, men UD har sagt seg villig til å være tilrettelegger for dialogen. Etter det NTB forstår betaler Norge også en god del av utgiftene for den harde kjernen i Den nasjonale demokratiske front (NDF) som reiser halve kloden rundt for å møte president Gloria Arroyos delegater.

Alt i alt vil rundt 40 delegater delta i forhandlingene som skal pågå fra fredag til mandag.

Ønsker løsning Forhandlingene er et direkte resultat av at Arroyo kom til makten på Filippinene, da forgjengeren Joseph Estrada ble tvunget til å gå av på grunn av korrupsjonspåstander i januar. Estrada ble onsdag fengslet og siktet for plyndring av offentlige midler og risikerer dødsstraff dersom han blir kjent skyldig.

Arroyo har i løpet av sin korte tid ved makten sagt at hun vil ha løst både konflikten med kommunistene og den like gamle striden med muslimske grupper på Mindanao i den sørlige delen av Filippinene.

— Jeg håper vi kan finne en løsning på konflikten — ikke neste år eller året etter, men snart. Innen den nærmeste framtid, uttalte hun på en pressekonferanse før delegatene satte seg på flyet til Oslo.

I motsetning til de fleste av sine forgjengere har Arroyo innsett at det er økonomisk hjelp og ikke våpenbruk som må vinne befolkningen på landsbygda over på regjeringens side.

Nye tanker Hun mener konflikten bunner i fattigdom og sosial urettferdighet og sier hun vil samarbeide med den private sektor for å bedre de sosiale og økonomiske forholdene i landdistriktene.

— Unge filippinere kjemper ikke for en verdensrevolusjon, eller for å bygge et monument over kommunistiske helter. De er involvert i kampen fordi den omfattende fattigdommen har frarøvet dem muligheter, fordi det ikke finnes skikkelige jobber for fredelige borgere. De kjemper fordi det juridiske system stiller seg likegyldig til de fattige, fordi de ikke har råd til å gå til lege, sykehus eller skaffe seg medisiner. De kjemper for et bedre skolesystem, fastslo Arroyo.

Dette er nye toner i et land der regimet i lange perioder har legitimert seg på kampen mot kommunistene. Ferdinand Marcos som ble styrtet i 1986, brukte trusselen fra NDF og den væpnede fløyen av kommunistpartiet (NPA) som påskudd for å innføre unntakstilstand og droppe alle planer om nyvalg.

Kommunistgeriljaen på sin side økte sin oppslutning dramatisk på grunn av regjeringshærens harde framferd i landdistriktene.

Maos siste skanse Spørsmålet er hvor oppriktig NDF er, når organisasjonen skal forsøke å bidra til en fredelig løsning på den 30 år gamle konflikten.

Filippinenes kommunistparti (CPP) ble dannet som en maoistisk studentbevegelse på universitetet i Manila midt under Vietnamkrigen, og målet var å føre folkekrig på landsbygda og deretter omringe byene etter mønster fra Maos revolusjon i Kina.

Partiet opplevde en imponerende vekst, særlig på 1980-tallet, ikke minst fordi Marcos-regimet neglisjerte fattigdommen på landsbygda og i stedet puttet milliarder av dollar i sin egen lomme.

Maoistene i CPP sluttet seg sammen med andre venstreorienterte grupper i paraplyorganisasjonen NDF, men disse gruppene falt fra igjen da de kunne begynne å opptre åpent og innenfor det lovlige politiske systemet for vel ti år siden.

I Oslo er det den harde kjerne i det gamle kommunistiske partiet som skal møte Arroyos representanter. CPP-kjernen fører fortsatt en dogmatisk retorikk og må finne seg i å bli oppfattet som litt av en politisk anakronisme i nabolandene. Noen av disse naboene førte en langt mer innbitt kamp mot kapitalisme og amerikanske imperialisme, men i dag konsentrerer de seg om være med på den økonomiske vekstbølgen i Sørøst-Asia.