I november i fjor reiste hun til Norge fra Saharas ødemark for en kort gjenforening med sin sønn Sidi Mohammed Daddach — som har sittet 25 år i marokkanske fengsler for sin kamp for et selvstendig Vest-Sahara.

Daddach mottok Raftoprisen i Bergen i november i fjor.

Journalist og arabisk-student Rune Christophersen (bildet) besøkte det okkuperte Vest-Sahara i desember 1997. Siden den gang har han forsøkt å få tillatelse til å reise til flyktningleirene i Algerie, der prisvinnerens mor bare er én av 160.000 fordrevne. Etter fem år kom klarsignalet fra algeriske myndigheter.

Anguia Bakay visste det ikke, men hun skulle snart få en gjenvisitt fra Bergen.

Med sjåfør i ørkenen

— Du er heldig, sier guiden min.

Han har vært taus en god stund, i motsetning til det han pleier. Vanligvis fordriver han tiden på de lange kjøreturene mellom flyktningleirene med vitser og historier - eller ved å gi meg leksjoner i arabisk grammatikk. Det trøstesløse landskapet og den ørkesløse tilværelsen for ham og familien ser ikke ut til å dempe det gode humøret. Men nå er han stille.

— Du er en veldig heldig mann, gjentar han.

— Hvorfor, spør jeg.

— Fordi du har sett Smara. Jeg håper inderlig at jeg også får se Smara igjen.

Smara er en av de tre byene i det okkuperte Vest-Sahara, og hjemstedet til Said Mohammed Salem, min guide under besøket i leirene. Han har ikke sett byen siden han måtte flykte under Marokkos invasjon i 1975. Like lenge har han vært atskilt fra sin bror, som ble igjen på andre siden da krigen startet.

Said sperrer øynene opp da han får høre at hans langveisfarende nye venn besøkte hjembyen hans for bare fem år siden.

— Fortell meg om Smara, ber han, mens vi pløyer oss gjennom ørkensanden på vei til prisvinner Sidi Mohammeds familie. De bor i Dakhla, den mest isolerte av de fire flyktningleirene som omkranser byen Tindouf i Sørvest-Algerie. Foran oss har vi en kjøretur på 160 kilometer gjennom sand, stein og grus. Vi har god tid til å snakke.

Said blir overrasket over å høre at det vrimler av marokkanske militære kontrollposter langs veiene i Vest-Sahara. Hans egne minner om hjemlandet har begynt å blekne.

— Jeg husker at det var en liten olivenlund i en dal like utenfor byen. Og så husker jeg den hvite moskeen, som var veldig vakker. Og jeg husker gravplassen, og markedet, sier Said.

Vi har nådd Dakhla, og sitter i stummende mørke i et rom i en bygning som disponeres av leiradministrasjonen. Et lite bord og noen madrasser på gulvet er de eneste møblene.

Mørket kommer fort i Sahara. Da er det ikke annet å gjøre enn å vente på morgengryet.

Drømmer om hjemlandet

Tålmodighet er en dyd for Sahara-folket. I flere tiår har de ventet på å få avgjøre sitt lands skjebne gjennom en demokratisk folkeavstemning. I flyktningleirene går et helt folk og venter på å få vende tilbake til hjemlandet de ikke har sett på 27 år - mens resten av verden knapt vet at de eksisterer. Men tålmodigheten gir seg også konkrete utslag i dagliglivet:

Når man sitter i administrasjonsbygningen i Dakhla, og det er to timer til middag og generatoren ikke virker, så er det ikke annet å gjøre enn å sitte i mørket og vente.

Omsider kommer strømmen tilbake. Jeg benytter sjansen mens vi ennå har lys. På presseblokken tegner jeg et kart over Smara, så detaljert jeg kan. Said kjenner seg ikke helt igjen.

— Kanskje Smara har vokst og blitt en stor by. Hvis noen plasserte meg der i dag hadde jeg kanskje ikke visst hvor jeg var, sier han og ler. Men øynene er blanke.

— Moren min døde her i leirene for noen år siden. Det er min store sorg i livet, at hun døde som flyktning. Hun fikk aldri se hjemlandet igjen.

Fra nomade til flyktning

89 år gamle Anguia Bakay sitter på gulvet i teltet sitt, i flyktningleiren Dakhla. Noen timer tidligere ble hun fortalt at hun ville få besøk fra Norge, fra byen der hun for en kort stund ble gjenforent med sin sønn Sidi Mohammed. Ryktet har spredd seg raskt blant naboene.

En av dem stikker innom teltet for å ta den fremmede nærmere i øyensyn.

— Jeg håper denne mannen er kommet for å ta deg med til din sønn, utbryter han.

Anguia Bakay bare smiler. Datteren Batoil Salem, som også reiste til Bergen i fjor høst, er travelt opptatt med å lage te til alle gjestene. Hun er den som snakker på vegne av familien. Men når jeg spør Anguia hvordan hun levde før krigen, er det en livskraftig gammel dame som tar ordet.

— Før krigen? Før krigen om Sahara? Jeg har levd mesteparten av livet mitt i en beduinfamilie i de østlige delene av Vest-Sahara. Vi hadde geiter og sauer som vi måtte finne beite til. Vi vandret fra sted til sted med dyrene våre, og vi underviste våre sønner og døtre i Koranen. Da Marokko okkuperte Vest-Sahara flyktet alle på sin egen måte. Familien ble splittet. Datteren min og hennes familie flyktet på tankbiler. Jeg samlet noen geiter og vann og begynte å gå. Andre brukte esler eller veldig dårlige biler. Sidi Mohammed sluttet seg til Polisario-soldatene og kjempet i krigen. Det samme gjorde brødrene hans, forteller Anguia.

For beduinfamilier som levde på tradisjonelt vis som nomader, var det vanskelig å tilpasse seg et liv som bofaste flyktninger. Nye generasjoner har vokst opp i årenes løp, og i dag er nomadekulturen i ferd med å gå tapt. For Anguia og hennes familie ble overgangen svært vanskelig.

— Da vi krysset grensen til Algerie og kom frem til flyktningleiren, hadde vi bare ett teppe. Alle klærne gikk tapt da vi rømte. Heldigvis fikk vi noen klær av andre flyktningkvinner. I begynnelsen hadde vi bare det ene teppet som ly, men etter en stund kom Polisario med små telt, som ble delt mellom familiene. Vi møtte så mange problemer. Mange barn døde av sykdommer, også min egen datter. Det samlet seg folk fra hele Vest-Sahara i leirene, og smittefaren var stor.

Et splittet folk

Anguia og hennes familie kom til Dakhla i 1977. Der har de bodd siden. Mellom 25 og 30 personer deler på et telt og et lite hus som rammer inn en gårdsplass med dyp sand. Familien sliter med mange problemer i dagliglivet. Sanden trenger inn overalt, og fra tid til annen kommer kraftige stormer og blåser ned teltene. Det er sparsomt med mat og medisiner.

— Vi mangler mye, men vi foretrekker dette livet fremfor å leve under okkupasjon. Vi er optimister og tror at vi en dag vil få vende tilbake til hjemlandet vårt, sier Batoil.

Gjennom årene har det kommet få livstegn fra Sidi Mohammed, som ble tatt til fange av marokkanske soldater og satt fengslet i 25 år. Nå og da kom det et brev eller en hilsen, overbrakt av Røde Kors eller solidaritetsorganisasjoner.

Men i fjor skjedde det noe som Anguia og Batoil kommer til å huske så lenge de lever.

— En av naboene våre har radio, og han kommer alltid og forteller oss nyheter. En dag fortalte han at Sidi Mohammed var tildelt en menneskerettighetspris! Jeg ble veldig glad da jeg skjønte at jeg kanskje skulle få møte sønnen min. Jeg var aldri i tvil om at jeg ville reise den lange veien til Norge. Folk spurte om jeg var frisk nok til å dra. Da reiste jeg meg opp, jeg følte meg sterk som et fjell, og jeg sa: La oss gå!

Den 89 år gamle kvinnen forteller med kraft og innlevelse, og slår hånden i bakken. Samtidig kommer en mann, Sidi Mohammeds bror, inn i teltet. Guiden Said hilser på vanlig måte, før han gjenkjenner mannen og kommer med et overrasket utbrudd. Det viser seg at de to er gamle studiekamerater. De har ikke sett hverandre på syv år. Dermed stemmer alle i det tradisjonelle hilsningsritualet som pågår i ett minutt.

Senere spør jeg Said hvorfor han ikke har hatt noe kontakt med sin gamle studievenn.

Forklaringen er enkel. De to bor i hver sin leir. Og når det verken finnes noe postsystem, telefoner eller særlig mange biler, så er noen mils avstand nok til å splitte venner i årevis.

Slike historier er det mange av i leirene. Mange har slektninger i det okkuperte Vest-Sahara som de ikke har sett siden krigen startet. Noen klarer å reise over grensen til Mauritania og møtes der. Men de fleste kan ikke gjøre annet enn å vente på gjenforening.

Glemmer aldri Bergen

Anguia visste absolutt ingenting om Norge da hun og datteren for første gang reiste utenlands i november i fjor. I ettertid er møtet med Sidi Mohammed det sterkeste minnet fra Bergen. Noen bilder av prisutdelingen har de også.

— Jeg kommer ikke til å glemme musikerne og danserne som opptrådte under seremonien. Men fremfor alt var det en stor glede endelig å få møte min sønn igjen. Samtidig følte jeg det vanskelig at vi fikk så kort tid sammen. To dager er ikke mye når man ikke har sett hverandre på 27 år, sier Anguia.

Sidi Mohammed er nå tilbake i Laayoune, den okkuperte hovedstaden i Vest-Sahara, der han lever under streng overvåking. For moren og søsteren fortsetter ventetiden i flyktningleiren, slik den har gjort så altfor lenge.

Den gamle kvinnen får se BTs reportasjer fra prisutdelingen og fakkeltoget. Hendene glir over avissiden. Hun stryker bildet av sønnen mot kinnet.

— Hver dag tenker jeg på møtet med ham. Jeg vet ikke om jeg noensinne får se ham igjen. Men jeg håper.

FLYKTNING HELE LIVET: Lille Noma er blant de yngste innbyggerne i flyktningleirene i Sørvest-Algerie. 160.000 mennesker venter på å få vende hjem til Vest-Sahara, som ble invadert av Marokko i 1975. Noma har aldri sett hjemlandet de eldre familiemedlemmene snakker om. <br/>Foto: RUNE CHRISTOPHERSEN